Inviter en regissør til filmklubben

Og få tips om noen ferske norske filmer å vise!

Det er spennende tider for norsk film! Ikke bare er det kinopremiere på en masse interessant denne våren, men flere gamle klassikere har dukket opp i nye og restaurerte Blu-ray-utgaver, som er å finne i filmklubbkatalogen. Med andre ord er det gode muligheter til å vise både ny og gammel norsk film i filmklubbene. Som en bonus er det også en gylden anledning til å invitere en regissør til å komme å snakke. Her er tips til noen ferske filmer verdt å merke seg:

The Recovery Channel (2024) av Ellen Ugelstad tar oss med inn i en fiktiv nyhetskanal som går i dybden på psykisk helse, menneskerettigheter og tvang. Filmen følger nyhetssankeren Randi, som også bak kamera kjemper en personlig kamp som pårørende for sin søster Ylva, som nekter å ta imot hjelp fra helsevesenet. Ellen Ugelstad debuterte som regissør i 2011 med det personlige portrettet av sin bror og hans liv med schizofrenidiagnosen, og har gjennom flere senere filmer vært en viktig stemme i debatten omkring norsk psykiatri, makt og avmakt. Les forøvrig intervju med henne i Z filmtidsskrift her.

Fuckings Bygda (2024) av Frøydis Fossli Moe, følger 25 år gamle Miriam som lever et utsvevende liv i Oslo med et lite vellykket mål om å slå gjennom som samtidskunstner. Men en dag ringer begravelsesbyrået som gravla faren og forteller at hans aske har blitt forvekslet med noen andres. Miriam blir nødt til å reise tilbake til hjembygda for å hjelpe søsteren og begrave faren på nytt. Filmen har kinopremiere 19. april, men har alt gjort stor suksess på filmfestivaler og har stukket av med publikumsprisen på både Oslo Pix og Oslo Fusion International Festival.

Norwegian Dream (2023) er en norsk-polsk dramafilm av Leiv Igor Devold. Filmen følger 19 år game Robert som flytter til Norge for å jobbe på en laksefabrikk, for å tjene penger til seg selv og moren sin. Der forelsker han seg i norske Ivar, et forhold han må holde skjult for de konservative polske arbeiderne han jobber og bor sammen med. Når det bryter ut en streik blant arbeiderne på fabrikken blir Ivar med og støtter polakkene. Nå må Robert velge mellom penger eller kjærlighet.

Stå opp mot vinden (2023) er en 29 minutter lang kortfilm regissert av Mona Hoel, og handler om en sommer i livet til Andalé, som har kommet som flyktning til Norge fra et krigsherjet Damaskus. Et tilfeldig møte med norske Kasper utvikler seg til et romantisk forhold som blir et høydepunkt for dem begge. Men når Andalés familie blir deportert mister hun all tro på fremtiden. 

Gazas tårer (2010) av Vibeke Løkkeberg er langt fra ny, men dessverre brennaktuell. Dokumentaren består av Løkkebergs egne filmopptak fra Palestina, hvor hun i samarbeid med Gazas befolkning har dokumentert Israels ødeleggelser fra 2008 og 2009. Filmen er et usensurert tidsvitne som dokumenterer det palestinske folkemordet. De brutale scenene gjør dette til en krevende film å se. 

For de som vil grave seg dypere ned i skatter fra norsk filmhistorie er katalogen også full av eldre filmer å (gjen)oppdage! Her er noen forslag:

Sweetwater (1988) er en science fiction regissert av Lasse Glomm, rettet som en klimapolitisk advarsel til egen samtid. 36 år senere er tematikken minst like uhyggelig aktuell (og reell), og som politisk dystopi har budskapet i denne filmen på ingen måte gått ut på dato. Handlingen utspiller seg i en anarkistisk fremtidssivilisasjon, der det organiserte storsamfunnet har kollapset etter en større krise. En familie forsøker å etablere et bosted på en stor søppelfylling utenfor byen, hvor de kan leve på avfallet rundt seg. De oppdager imidlertid snart at de ikke er de eneste som bor på fyllingen, og konfliktene tilspisser seg fort i en verden som er i ferd med å gå tom for rent drikkevann …

Hustruer (1975) av Anja Breien er kanskje det motsatte av tidløs, men ikke desto mindre en av de store klassikerne som absolutt er verdt å se. Filmen er en feministisk dramakomedie fra kvinneåret 1975, med inspirasjon etter John Cassavetes Husbands (1970). Tre tidligere skolevenner gjenforenes på en klassefest, hvor nostalgisk mimring kaster nytt lys over senere livsavgjørelser. Gjenforeningen blir utgangspunkt for tre dager med utsvevende og rebelsk rangling, der vennene bryter alle forventinger til samtidens kvinneoppførsel, samtidig som de grunner over egne veivalg. Hustruer utfordret åpenbart samtidens vedtatte kjønnsroller, og vel så det. Den er også skikkelig morsom.  Filmen er den første av de tre hustru-filmene om Mie, Kaie og Heidrun, så om den gir mersmak er det mer å oppdage, i oppfølgerne fra 1985 og 1996

Bergenstoget plyndret i natt (1928) av Uwe Jens Krafft er for dem som virkelig vil langt tilbake i norsk filmhistorie. Filmen er helt stum, og krever kanskje litt ekstra interesse. Til gjengjeld er det et morsomt stykke filmhistorie, som den første norske filmen med internasjonale ambisjoner, basert på påskekrimmens opphavsroman av Jonatan Jerv (Nordahl Grieg og Nils Lie).