Z i alle aldre

Av Redaksjonen 8. mars 2024

Hvordan farger tiden man vokste opp i, og filmene man så da, synet vårt på verden?

I årets første utgave av Z filmtidsskrift, med tema Generasjoner, har vi bedt ni bidragsytere, født mellom 1942 og 1998, om å reflektere over hva som er typisk for deres generasjon. Selv om alle bidragsyterne først og fremst representerer seg selv, er tekstene satt sammen med ønske om å bidra til en «intergenerasjonell forståelse», som temaredaktør Aarvig så fint har valgt å kalle det – «og gi leseren et lite gisp over måten vi konsumerer levende bilder på. Og kanskje over tidens gang i seg selv».

Per Haddal (1942) forteller om kinoens «gutteverden» på 40- og 50-tallet, og den forbløffende oppdagelsesreisen fram til det som, mer eller mindre tilfeldig, skulle bli hans lange karriere som filmkritiker.

Britt Sørensen (1956) skriver om sterke møter med film gjennom egen oppvekst og spør samtidig hvor lenge disse formative årene varer. Når skjer de viktige vendepunktene i vår inngang til film?

Ingrid Kristin Dokka (1961) Av og til kan noen av de sterkeste filmopplevelsene komme fra filmscener du faktisk ikke har sett, bare hørt om, fra filmminner du lang tid etter skjønner er falske.

Erlend Loe (1969) skriver om når han oppdaget en ny type film, som også ble avgjørende for ham selv som manusforfatter.

Einar Aarvig (1976) selv forteller om å vokse opp mellom Berlinmuren og tvillingtårnenes fall, i en tid der voldelige kinosuksesser fikk skylda for å gjøre ungdommen voldelige og sløve.

Helga Brekke Mathisen (1982) skriver om 90-talls-filmenes gaver til rebellen.

Ida Madsen Hestman (1986) skriver om generasjon Y (eller Generasjon fucking jävla kuk-Åmål), og hvordan Fucking Åmål representerte noe man som ung endelig kunne identifisere seg med på ordentlig.

Pernille Middelthon (1992) skriver om å vokse opp i millenniumsgenerasjonen som har kunnet boltre seg i alternativer for å se film gjennom oppveksten. På ulikt vis, og mer eller mindre lovlig.

Cornelius Steinkjer (1998) skriver om å være kritiker i en tid hvor filmanmeldelsene er i ferd med å miste sin relevans.

Til sammen favner nummeret tekster skrevet av nesten alle nålevende generasjoner. Selv om alle bidragene først og fremst representerer seg selv, er de satt sammen med ønske om å bidra til en «intergenerasjonell forståelse», som Aarvig så fint har valgt å kalle det – «og gi leseren et lite gisp over måten vi konsumerer levende bilder på. Og kanskje over tidens gang i seg selv».