Digitalisering

Deler av kinobransjen begeistres stort av digitaliseringen, andre er mer usikre på digitaliseringen velsignelser. I disse dager brukes det rundt en halv milliard kroner til å bytte ut det gamle analoge framviserutstyret i norske kinoer med digitale kinomaskiner.

De analoge kinomaskinene har vært i bruk i over hundre år og kan nok være modne for uskriftning, men overgangen har også sine mindre positive sider. Mange filmelskere tar et vemodig farvel og håper at noen kinoer fortsatt vil beholde sine 35mm framvisere slik at det blir mulig å se de siste hundre årenes filmer i sitt originale format.

Fordeler ved digital visning:
Filmene ligger på datafiler og distribusjonen blir billigere og enklere
Kinoen kan klare seg med færre og mindre kvalifiserte medarbeidere
Det blir ingen praktisk begrensning i antall kinoer som kan ha premiere på en ny film
Det blir ingen slitasje på filmkopiene
Utviklingen på det digitale feltet kan gi nye muligheter både teknologisk og kunstnerisk

Ulemper ved digital visning:
Høye investeringskostnader (særlig for land som ønsker å være tidlig ute)
Høye kostnader til service/driftsavtale
Kort levetid og avskrivingstid på utstyr
Begrenser i første omgang muligheten til å se cinematekklassikere
Kinoer som ikke kan finansiere digitalisering og digital drift nedlegges (på grunn av Film & kinos initiativ ser dette ut til å bli et minimalt problem i Norge)

Fordeler ved tradisjonell filmvisning:
Verdensomspennende standard som har vært nesten uforandret i over hundre år.
Lave vedlikeholds- og fornyelseskostnader
Enkel mekaniske teknologi

Ulemper ved analog visning
Dyre filmkopier
Tunge filmkopier, høye fraktutgifter
Kopislitasje
Krever kvalifisert maskinist

Fordeler for noen, ulemper for andre
Det er også en del forskjeller mellom digital og analog film som man kan ha delte meninger om, alt etter som man er filmskaper, filmprodusent, distributør, kino eller publikummer. Filmskaperen kan glede seg over at digitalisering gir nye muligheter i produksjonsprosessen og at man faktisk kan ha bedre kontroll på det ferdige produkt enn det man har hatt på tradisjonell film. På den annen side har digitale bilder andre egenskaper enn tradisjonell film og kan ofte framstå som ”kalde”. Selve oppløsningen kan være dårligere eller bedre i begge bildetyper så her er det en smaksak hva man fortrekker.

Produsenter har lenge vært i tvil om sikkerheten rundt de digitale kopiene, men tror nå at den er bra nok. Så lenge pirater ikke klarer å knekke den digitale koden på dcp-filene kan produsentene nå ha full kontroll med all visning av filmene sine. For å kunne vise en film må kinoen nemlig ha en digital nøkkel utstedt av produsenten. Det er blitt praktisk talt umulig å ha en kommersiell filmvisning uten at produsenten får sin avtalte del av inntektene. Muligheten for, nesten uten kostnader, å produsere et ubegrenset antall kopier av hver film kan se ut til å være en ubetinget fordel for alle. Det er likevel slik at muligheten for at en kommersiell storfilm har premiere på alle landets kinoer samtidig, vil kunne føre til at mindre salgbare filmer fortrenges fra kinoene. Det er også et spørsmål om felles premiere på alle kinoer vil gjøre selve premierene mindre eksklusive, dermed er det kanskje ikke alltid ønskelig å teppebombe landet med nye filmer. Tiden vil vise hvordan det kommer til å fungere.
Det blir viktig i en overgangsfase at utviklingen overvåkes nøye slik at enkelte filmtyper ikke skvises ut av markedet og at mangfoldet i kinoene opprettholdes eller helst forbedres. Det antas at det i første omgang er de største produsentene som vil tjene mest på overgangen til digital visning. På den annen side vil det digitale visningsutstyret på sikt kunne åpne for flere alternative visninger på kinoene, utstyret gir nemlig også muligheter til å vise DVD og andre digitale filmformater på kino, ofte med langt bedre kvalitet en man får ut av hjemmekinoen sin.

Alternativene
Cinematek og filmklubber er spesielt spente på hva som blir resultatet av digitaliseringen. I utgangspunktet står de fremdeles fritt til å vise film i 35mm originalformat og det er viktig at folk på flest mulig steder får denne muligheten. Mangel på plass og interesse fra kinoenes side kan imidlertid gjøre det vanskelig for en del filmklubber å fortsette med 35mm visning. Å investere i egne digitale fremvisere av kinostandard kan bli et vel stort løft for de fleste filmklubber. Bortfallet av 35mm betyr også at filmklubbforbundets store utvalg av filmklassikere i dette formatet etter hvert ikke lenger kan vises. Det samme gjelder Nasjonalbiblioteket samling som også til en viss grad vises i cinematek og filmklubber. Dermed blir det viktig at dette snarest mulig kompenseres med et bredt utvalg klassikere i digitalt kinoformat. Alternativet for mange filmklubber blir antagelig likevel digitale formater av noe lavere kvalitet. Visning med HD projektorer og høyoppløselig DVD (Blu-ray etc.). Vi har her en parallell til de to filmformatene 35 og 16mm som i en årrekke eksisterte side om side i filmklubbene. Selv om 16mm film hadde lavere kvalitet betydde den mye for mangfoldet i filmproduksjonen, særlig i fattige land. På samme måten er digitale videokameraer i god kvalitet nå de kapitalsvake filmprodusentenes arbeidsredskap.

Mangfoldet
Uansett hva man ellers ville mene betyr digitaliseringen, og jeg tenker da ikke bare på digitaliseringen av kinoene, revolusjonerende endringer av formidlingen av film. Internett brukes allerede i stor stil til utveksling av lavoppløselig film gjennom Youtube og liknende eller direkte med fildeling mellom vanlige nettbrukere. På sikt er det meningen at også kinoenes dcp filer skal overføres via nettet. Tilgjengeligheten av film blir enorm og kommersielle aktører vil selvsagt utnytte det for alt det er verd. I denne situasjonen er det viktig at også kunstneriske og ideelle aktører finner sin plass i dette mangfoldet.  Dette gjelder både nyskapende virksomhet og tilgjengeliggjøring av filmhistoriske klassikere i høykvalitetsformater for visning i kinosaler.