Åpnes i en ny fane

«En gjeng stapeiser»

Siden oppstarten i 1981 har Lofoten filmklubb utviklet seg til å bli en regional kulturaktør og vært med på å samle filmlofoten til et rike. Det hadde ikke skjedd uten gnist og engasjement blant styremedlemmene.

Lofoten filmklubb feirer 45-årsjubileum i 2026. Her har filmklubben samlet noen tanker om sin historie.

For 45 år siden satte en gjeng ildsjeler seg et mål om å etablere en filmklubb i Lofoten. Den gangen var det ikke noen selvfølge at det skulle være en filmklubb ute på de mest forblåste øyene i hele Norge. Filmene måtte pakkes ned i pappesker og sendes med det som var tilgjengelig av transportmidler. Da har vi ikke engang nevnt alt slitet filmklubbfrivillige hadde for å frakte utallige pakker mellom postkontor og visningssteder i all slags vær.

Heldigvis har styret i Lofoten Filmklubb alltid bestått av en gjeng stapeiser. Har filmklubben ligget uten drift en periode, har det alltid dukket opp et tidligere styremedlem som har satt i gang igjen med ny gnist og engasjement. Det har gjort at det i store deler av de 45 årene som har gått,har vært et filmklubbtilbud i Vest-Lofoten.

Samtidig har kommunikasjonen endret seg. Kinoene har blitt mer profesjonelle og fergene er borte. Filmene sendes digitalt og er verken avhengige av pappesker eller ferger. Postkontorene er lagt ned, og det er bare TEMU-pakker som sendes med trailer. Filmklubbdriften er kraftig forenklet på 45 år, men samtidig er selve utvelgelsen av filmene blitt vanskeligere. I 2026 finnes det et mylder av strømmeplattformer, tilgjengelighet og muligheter for den jevne forbruker. Kjernen forblir likevel den samme for Lofoten Filmklubb: Å skape engasjement, samfunnsdebatt og livskvalitet gjennom å sette sammen et program som kan supplere kinoene og strømmeplattformene. Det gjelder fortsatt: Film er best på kino.

Brian fra Jerusalem

Da filmklubb-bevegelsen vokste kraftig på begynnelsen av åttitallet, var det spesielt én film som utmerket seg: Monty Python’s Life of Brian (Terry Jones, 1979). Filmen tar utgangspunkt i Bibelen, men i stedet for Jesus valgte man å sette inn en figur ved navn Brian. Filmen baserer seg på misforståelsen om at Brian er Messias, og kretser rundt Brians forsøk på å motbevise at han er det. For å si det slik: Det er ikke vanskelig å sette filmen inn i en religionskritisk kontekst. I tillegg utøvde Monthy Python som vanlig kritikk mot alt som hadde puls og kunne bevege seg.

Norsk filmsensur likte imidlertid ikke denne harseleringen med det hellige og gjorde filmen forbudt i Norge i februar 1980. Ryktene skal ha det til at det er eneste gangen blasfemiparagrafen ble brukt. Forbudet innebar riktignok bare at filmen ikke kunne vises offentlig. Filmklubbene i Norge er organisert som medlemsorganisasjoner og er derfor ikke per definisjon offentlige. Brian fra Jerusalem gjorde i virkeligheten som i filmen: Han fant et smutthull og kom seg unna. Da filmen ble vist i landets filmklubber, steg medlemstallene betraktelig, og filmklubbenes relevans og popularitet var høyere enn noen gang. Det medførte også at filmen ble «legalisert» på slutten av 1980-tallet, men med 18 års aldersgrense. Filmpolitiet så det også nødvendig å legge ved en forklarende tekst til publikum om at denne filmen er parodisk. Og ikke nok med det: Filmen er en komedie om menneskelige svakheter og menneskelig ufullkommenhet, ble det forkynt i starten av filmen. Da vet vi det.

I mylderet av filmer, 45 år senere, kunne man kanskje tenke seg at filmens evne til å skape debatt hadde avtatt. Den nye filmatiseringen av Markens Grøde (Hans Petter Moland, 2026) viser det motsatte. Nordlendingene er hoderystende til at man har valgt å legge filmatiseringen av boka som er satt til Nordland, til vestlandsk natur. Like hoderystende er det at arbeidskaren Isak blir portrettert med det som var datidens overklassespråk: østlandsk. Det er ikke sikkert at verken Brian eller Isak ville hatt samme oppmerksomhet uten diskusjonene rundt. Filmen som uttrykksmåte vekker fortsatt følelser og engasjement. Denne gang helt uten sensur eller forklarende tekster.

«Blessed are the Cheesemakers»

Lofoten Filmklubb (den gang Vestvågøy Filmklubb) ble startet i 1981 og vokste raskt til å bli en av landets største filmklubber. Filmklubben engasjerte, provoserte og interesserte. Det går ennå historier om da de viste 1900 (Novecento, Bernardo Bertolucci, 1976) og måtte legge inn middagspause midt i filmen fordi den varte mellom fem og seks timer.

I dag har filmklubben omtrent like mange medlemmer som den hadde i sine første leveår. I år har vi for første gang i filmklubbens historie også faste visninger i Vågan (østre del av Lofoten), og filmklubben er endelig blitt en regional kulturaktør med stort engasjement både i øst og vest. På 45 år har det også vokst frem både et fagmiljø og en industri rundt film i Vågan, og det skulle bare mangle at det ikke også skulle være et filmklubbtilbud for dem som bor øst i Lofoten. Etter etableringen ser vi likevel at enda flere medlemmer tar turen mellom Vestvågøy og Vågan for å se film både i øst og i vest. Filmlofoten er blitt et rike.

Denne uken jubilerer Lofoten Filmklubb. Filmklubben er 45 år. I inngangen til jubileumsuken slår filmklubben til med en rekke jubileumsvisninger hvor de puster liv i gamle, historiske visningssteder og tar i bruk nye. Lofoten Filmklubb vil derfor takke alle frivillige gjennom 45 år, alle som har kommet på visningene opp gjennom årene. En spesielt stor takk går til alle
dem som har vært fast publikum på våre visninger gjennom 45 år.

Ellers, som Brian i Life of Brian ville sagt det: «Blessed are the cheesemakers.»