Hora (2009)

Norsk lavbudsjetts-film fra regissøren av Juleblod (2017) og Huset (2016).

Rikke skriver på en ny novelle og trenger å komme seg ut av byen for å hente inspirasjon. Hun avlegger hytta til sin avdøde mor et besøk, hytta ligger i nærheten av en småby ved navn Dokka. Rikke fanger fort oppmerksomheten til bygdas lokale og røffe karer, inkludert en «tilbakestående» kar, en bølle og en syk «American psycho» jævel. De bestemmer seg for å besøke Rikke på hytta, strippe henne naken, nedverdige henne og voldta henne om og om igjen… Da voldtekten til slutt stopper, våkner HORA til liv og hevnen kan begynne…

Den norske kultregissøren Reinert Kiil har siden spillefilmdebuten Hora (2009) representert en undergrunnskultur i norsk film.

Oppfølgeren Inside the Whore (2012) er også tilgjengelig for bookinger. Det finnes også en «Dobbel trøbbel»-versjon som ble utgitt i 2015 og kombinerer Hora og Inside the Whore til en cirka tre timer lang grindhouse-opplevelse.

Les Montages sin omtale av disse filmene:

«Nordnorske Kiil regidebuterte med Hora i 2009. Det var på alle måter en lavbudsjettsfilm – økonomisk, estetisk og konseptuelt. Hora fulgte i fotsporene til den notoriske rape/revenge-filmen I Spit on Your Grave (Meir Zarchi, 1978), men fremstod som en selvrefleksiv øvelse i bad taste og exploitationfilmens hedonistiske og voldsfetisjerende klisjéer – og altså ikke bare som naiv og humørløs spekulasjon.

Flere elementer i Hora – som den fastfrossede damen på sykkelen, det bevisst teatralske skuespillet, bruken av platte stereotyper, og snuskelegante komposisjoner fiksert på naken hud – antydet en viss skøyeraktig forkjærlighet for det frivole, banale og sprø som tradisjonelt preger exploitationfilmen. Filmen ville, på en måte, være billig og «meningsløs».

De metafilmatiske grepene antydet at filmskapernes inspirasjonskilder kunne spores til mer enn sleazy og lite ambisiøs exploitation. Den slitte filmrull-estetikken, de fremmedgjørende repetisjonene, den voldstynende bruken av saktefilm (et pek til Bo Vibenius’ glimrende Thriller – en grym film, 1973?), og kanskje særlig det merkverdige og eksplisitte voldtektsframpeket, gjorde filmen til noe mer usikkert enn en ren, ukritisk sjangerøvelse.

I den viltre oppfølgeren, Inside the Whore (2012), var de metafilmatiske trekkene ikke lenger å se; de var hele filmen. Der Hora kan karakteriseres som en platt rape/revenge-film med innslag og preg av ironisk distanse, var Inside the Whore en mer eksplisitt, helhetlig og innviklet metafilm; en film som raljerende tematiserte seg selv som filmproduksjon så vel som filmverk.

I det som fremstår som en mokumentar (i ånden til kultklassikeren Man Bites Dog, 1992) om innspillingen av «Hora 2», trer Reinert Kiil ikke bare frem som en retningsløs regissør; han ligner et manisk mannssjåvinistisk menneske som utnytter sin egen maktposisjon som filmskaper.

«Bak kamera» er han tilsynelatende bare opptatt av å drikke seg full og ligge med flest mulig av skuespillerne, og «foran kamera» er han tilsynelatende bare opptatt av pupper, blod og voldtekt. Skuespillerinnenes reaksjoner på Kiils oppførsel er av og til så troverdig at jeg flere ganger opplevde ubehag, og ble sittende med en følelse av uvisshet rundt hvem som var «med på» metaleken og hvem som opplevde dette som en faktisk innspilling av «Hora 2». »