Ariel (1988)

Ariel handler om uheldige mennesker under håpløse kår, som innbitt kjemper for et bedre liv. Gruvearbeideren Taisto arver en Cadillac cabriolet av en arbeidkamerat som tar livet av seg når gruva legges ned. Taisto tar aller pengene sine ut av banken og setter kurs for hovedstaden. Det første som skjer er naturligvis at han blir overfalt og frastjålet pengene. Han jobber en stund svart som bryggesjauer, og treffer alenemoren Irmeli som må jobbe både i parkeringsvesenet, på slakteri og som nattevakt i banken for å få det til å gå rundt. Lykken blir selvsagt ikke langvarig, siden Taisto kommer dårligst ut av et møte med mannen som ranet han tidligere. Hvordan handlingen forløper videre skal ikke røpes her, men lastebåten «Ariel» skal bli redningen for noen av de involverte ved filmens slutt.

Ariel er Aki Kaurismäki i kjent stil: Lavmælt dyster og pessimistisk, samtidig menneskelig, varm og rørende. Karakterene kjemper en bitter kamp i hovedstadens betonglandskap, hvor de når bunnen før de karrer seg opp ved hjelp av egen overlevelseskraft og, ikke minst, kjærligheten. Landsbygda vies sjelden mye oppmerksomhet i Kaurismäkis filmer, og gruvebygda Taisto kommer fra forblir navnløs. Filmens innledende scener sier likevel ganske mye om fraflytting og sentralisering; idet Taisto kjører Cadillacen ut av uthuset den har stått parkert i raset bygningen sammen. Den har utført sin funksjon, uten bilen har den ingen hensikt lenger. Folk er det uansett ikke der som har bruk for det. Foto av Timo Salminen

Omtale: Cinemateket i Trondheim