For å kunne fortsette å kjøpe inn og formidle film fra hele verden, er Filmklubbforbundet avhengig av økte ressurser

(bilde fra Charulata/ Den ensomme hustru, Satyajit Ray, 1964).

Filmklubbforbundet mener at filmpolitikken etter 2005 har prioritert produksjon mens formidlingsaspektet har vært forsømt.
Norsk filmkultur består både av et profesjonelt filmskapermiljø og av et publikum, vi trenger en filmpolitikk der begge grupper har tilgang til et bredt tilbud av film fra hele verden. Det må være en sentral kulturpolitisk oppgave å sikre denne bredden.
———-
St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 hadde to hovedvisjoner for det audiovisuelle området. Den ene var å styrke produksjonen av norske filmer, dataspill og fjernsynsproduksjoner av høy kvalitet. Den andre var å bringe norske kinoer velberget inn i den digitale tidsalder.
Einarsson-utvalgets rapport Organisering av statlige virkemidler på filmområdet (2006) og den påfølgende Stortingsmelding 22 (2006-2007) Veiviseren konkretiserte de to målsetningene. Vi kan nå konkludere med at de foreslåtte tiltakene er gjennomført og målene i stor grad er oppfylt.
I filmklubbene opplever vi dermed at kulturpolitikken på filmområdet etter 2005 hovedsakelig har vært en politikk for å styrke filmproduksjon, men de øvrige områdene innenfor filmkulturen, utover digitalisering av kinoene, ikke har vært satsningsområde i denne omgangen. Vi ser mange positive sider ved satsingen på norsk filmproduksjon, selv om den har mer karakter av å være en industriell enn en kunstnerisk satsing. Volumøkningen i seg selv ser likevel ut til å ha gitt et større antall filmer av høy kunstnerisk kvalitet. Styrking av utdanningsmulighetene for filmarbeidere har nok også bidratt til at norsk film har fått en høyere kvalitet de siste årene. For første gang har norske filmer i denne perioden vunnet den internasjonale filmklubbprisen som deles ut ved en rekke festivaler rundt om i verden. Vi er likevel et stykke fra å ha en bærekraftig filmindustri og det kunne også vært jobbet mer målrettet for å dyrke fram de kunstnerisk ambisiøse prosjektene.
Filmklubbene har bare i liten grad blitt direkte berørt av de filmpolitiske endringene som handler om produksjon. Klubbenes virksomhet har åpenbart ligget utenfor det politiske satsingsområdet.
En helt konkret endring for filmklubbene er likevel at ansvaret for den offentlige støtten til filmklubbvirksomheten fra 2008 ble lagt til Film & kino, etter at det i en periode hadde vært delt mellom Film & kino og filminstituttet. I utgangspunktet var filmklubbforbundet fornøyd med denne endringen som jo forenklet arbeidet med søknader osv. Kinovirksomhet ligger nær opp til filmklubbvirksomheten og samarbeidet filmklubb – kino, ikke minst på lokalt nivå, er viktig.
Dessverre sammenfalt de politiske endringene med en nedgang i salget av DVD, og fondet bak Film & kino tapte inntekter. Samtidig ble fondets oppsparte midler brukt til digitalisering av kinoene. En tredje faktor som innskrenket Film & kinos handlefrihet var at departementet påla fondet ansvaret
for å støtte de norske filmfestivalene. Det var ikke lenger realistisk å forvente en økning av støtten til filmklubbvirksomheten og den er heller ikke blitt justert for prisøkninger i perioden siden 2008.
Selv om kulturpolitikken i perioden har hyllet både frivillighet og satsing på barn og unge, som er sentrale elementer i vår virksomhet, må vi for filmklubbenes vedkommende konstatere at det er vanskelig å få øye på denne satsingen.
Tekniske endringer Digitaliseringen av kinoene har vært en sentral del av kulturpolitikken på filmområdet. Denne delen av filmpolitikken har indirekte hatt stor betydning for filmklubbene, men ikke i utpreget positiv forstand. Klubber som viser film i eget lokale og med eget 35mm utstyr fikk ikke anledning til å være med på utrullingen av digitalt framviserutstyr på linje med kinoene. Flere filmklubber er dermed tvunget over på dårligere digitale løsninger når de skal vise film som er nyere enn 2010, eller klassikere som etter hvert kjøpes inn i det nye digitale kinoformatet. Førpremierer, som tidligere var populære arrangementer i en del større, sentralt plasserte klubber, er heller ikke lenger gjennomførbare.
Mens filmimportørene tidligere kjøpte filmer for perioder på minst tre til fem år, kanskje mer, er kinofilmene som nå lanseres kun tilgjengelig for kinoer og filmklubber i noen måneder før kopiene slettes og filmvisning i digitalt kinoformat ikke lenger er mulig. Samtidig har de fleste kinoer fjernet sine framvisere for det gamle 35mm formatet. Filmklubbene står dermed, paradoksalt nok, overfor en veritabel filmtørke. Som en foreløpig løsning har filmklubbforbundet overtatt 35mm film fra en rekke av de kommersielle distributørene. Disse filmene kan inntil videre vises av filmklubber som fremdeles disponerer 35mm utstyr. Det samme er tilfelle med filmklubbforbundets egen samling av filmklassikere på 35mm. På sikt må filmene likevel erstattes med filmkopier i dcp format. Dette blir en stor investering for filmklubbforbundet.
Samtidig med at utvalget av film til filmklubber går ned, er tilbudet av film gjennom andre kanaler i sterk vekst. Den store veksten i filmtilbudet gjør det vanskelig for den enkelte å orientere seg, og å gjøre bevisste valg i forhold til det totale tilbudet. Store kommersielle satsinger blir dominerende, ikke minst på kinoene der begrensningene i antall kopier ikke lenger er til stede. Det blir liten plass igjen til det store tilbudet av fantastisk god film som produseres rundt i verden. Filmklubbene har en stor oppgave i å finne fram til og sørge for at også filmer utenfor den kommersielle hovedstrømmen får oppmerksomhet og blir vist, men trenger økte ressurser til dette.
Filmklubbenes oppgave de siste årene er også blitt noe langt mer enn å gi filmopplevelser. Innledninger, foredrag, diskusjoner, konkurranser, besøk av filmvitere og filmskapere, seminarer, stumfilmkonserter, youtube eventer, festivalarrangementer osv. er blitt filmklubbenes nye hverdag. Dette stiller store krav både til de frivillige og til det profesjonelle støtteapparatet.
Filmpolitikken har verken bidratt til å gi flere tilgang eller bedre kvalitet på kulturopplevelsene i filmklubber de siste årene.
Fremtiden Vi ser dermed for oss at neste fase i den offentlige kulturpolitikken på filmområdet også må ta for seg filmkulturen og filmtilbudet utover det rent norske.
Film & kino kan med sin nåværende inntektssituasjon ikke bære ansvaret for en slik satsing alene. Enten må fondet styrkes, eller Kulturdepartementet må ta et direkte ansvar for denne delen av den norske filmkulturen. For eksempel ved å gi direkte støtte til filmfestivaler.
Norsk filmkultur har behov for en bred kontaktflate mot andre lands filmproduksjoner, ikke bare mot den anglo-amerikanske filmen som dominerer det kommersielle kinomarkedet. Norske kinoer ruster seg for tiden til en kamp om de mest attraktive delene av det kommersielle filmmarkedet. Ledende kommunale kinoer ser på kinovirksomhet som rent kommersielle, snarere enn kulturelle prosjekter. Styrking av alternativer som filmklubber, cinematek, festivaler og alternative distributører må bli et sentralt fokuseringspunkt i fremtidens kulturpolitikk på filmområdet. Dette er områder der folk selv tar initiativ og som nyter godt av frivillig innsats og begeistring. En levende norsk filmkultur kan ikke eksistere i en egen nasjonal boble, men trenger impulser både fra en filmatisk verdensarv og fra en global levende filmkultur for å utvikle seg. Steg to i Veiviseren peker utover.
NFK, 30.03.2012