Vindu mot bakgården (1954)

Husker du gleden over å bli syk da du var liten? Du fikk ligge på sofaen under dyna, fullt oppvartet og, viktigst av alt, du fikk se på TV hele dagen!Den vanligvis så aktive nyhetsfotografen L.B. Jefferies er i en lignende situasjon. Han har brukket benet og er henvist til sin leilighet. Denne for ham uvante tilværelsen tærer på tålmodigheten, og siden han ikke har noen TV begynner han ved hjelp av kikkert heller å studere sine naboer på den andre siden av båkgården. Etter en del kjedsommelige, men innimellom kinky, iaktagelser får han etterhvert en mer spesiell interesse i leiligheten til Lars Thorwald; han mener nemlig bestemt at Thorwald har myrdet sin kone. En smule sjokkert over sin venn som har kastet seg inn i kikkerens perverse verden, tror ikke Jefferies bekjente noe på ham. Snarere et utslag av litt for heftig fantasi nå som han er tvunget til å ta det med ro, mener de. Men ytterligere observasjoner viser at Jefferies muligens kan ha rett.

Det hevdes ofte at Hitchcock aldri har røpet så klart et misantropisk grunnsyn som han gjør her. De historiene vi tar del i, ikke bare Thorwalds, men også de andre i blokkas, er for oss stumme. Kamera forlater aldri Jefferies leilighet, og vi henger med historiene kun som tilskuere, vi tar aldri del i det som sies, tenkes og føles over bakgården, vi er bare følelsesløst betraktende. Til og med når Jefferies oppdager saken med Thorwald blir det hele til et eventyr, noe å berike sin handlingslammede tilværelse på.

Sammen med Michael Powells Peeping Tom regnes Vindu mot båkgården som «the voyeur-movie», noe som mange synes er ekstra artig da filmtitting ofte sammenlignes med voyeurisme. Selvsagt er det en forskjell i at det vi ser på når vi ser på en film, er der nettopp for å bli sett, mens titting av den typen som fremstilles i de nevnte filmer slett ikke er iakttagelse av noe som vil bli sett på. Men trangen vår til å se film, se på andre mennesker gjøre ting, sees gjerne på som en slags titting. En lik meta-film vil så prøve å snu dette mot oss selv, og prøve å få oss til se nettopp dette elementet i vår interesse i å se film.

(Trondheim filmklubb)