Cinema Paradiso

Cinema Paradiso

Italia 1989
Regi: Giuseppe Tornatore
Manus: Giuseppe Tornatore
Musikk: Ennio Morricone, Andrea Morricone
Med: Philippe Noiret, Leopoldo Trieste, Jacques Pérrin, Salvatore Cascio, Marco Leonardi, Agnese Nano, Antonella Attli, Enzo Cannavale, Isa Danieli, Leo Gullotta, Pupella Maggio
Prod: Palace/Les Films Ariane/RAI TRE/Forum/Cristaldi
Språk: norsk tekst (DVD) eller engelsk tekst (bluray)
2 t 2 min, Passer fra 7 år
DVD og Bluray

Her i Norge har bygdekinoene alltid hatt en helt spesiell plass i manges hjerter. Før TV-apparatets tid var det uten tvil en revolusjonerende form for underholdning som kom til bygda den dagen den første kinoen åpnet. Ved mange steder i landet har kinoene tradisjon som naturlig samlingssted for folk, selv om det før i tiden ofte ikke var snakk om noen ordentlig kinosal.

I Italia, blant de mange landsbykinoene, finner vi igjen den samme stemningen. I kinomørket kunne man le og gråte sammen og undres over hvordan bevegelsene hadde latt seg fange i det ‘magiske vinduet’. I landsbyen hvor Salvatore bor er det pateren som først får se filmene. Kommer han over en litt for langdrøygd kyssescene ringer han med bjellen sin som signal om at ‘usømmeligheten’ må klippes bort. Salvatore, som er paterens lille assistent, kan ikke annet enn å la seg fascinere av kinomaskinistens hellige arbeid: Å skape levende bilder på lerretet. Mot alles formodninger ønsker han å lære filmvisningens hemmelige og farlige virke.

Det oppstår et nært vennskap mellom Salvatore og byens kinomaskinist, Alfredo. Det blir etterhvert Salvatore som må drive den lokale kinoen, da Alfredo blir blindet i en arbeiduslykke. Salvatore vokser opp og forlater landsbyen, men klarer ikke å glemme sin opprinnelige læremester. Etter 30 år har han lykkes å bli en stor filmskaper, da han får nyheten om Alfredos død. En reise tilbake til hjembyen vekker til live alle de minnene han har forsøkt å fortrenge, men det viser seg at Alfredo har etterlatt ham en overaskelse som gjør alle hans bestrebelser verdt.

Cinema Paradiso er en rørende hyllest til de mange småkinoene som i før i tiden skapte glede og filminteresse rundt om i utkantstrøkene i Italia. Det er også en hyllest til filmmediets diskrete helter; kinomaskinistene, som i gamle dager til og med måtte sette livet på spill for å la filmbildet komme til liv. Sist, men ikke minst er filmen et varmt og kjærlig bilde av en farløs gutts nære vennskap til en aldrende kinoarbeider, filmet på en måte som aldri hadde latt seg gjøre noe annet sted enn i Sør-Italia. Cinema Paradiso er på mange måter en påminner, blant kjas og mas om sentralisert kinopolitikk, voldsfilmer og kyniske kritikere, om ikke å glemme noe av filmmediets opprinnelige hensikt: nemlig å røre ved følelsene hos folk og skape glede. Filmen vant juryens spesialpris i Cannes i 1989.
jfh

(Cinemateket 1997)