Ellen Lande kortfilmer

Ellen Lande kortfilmer

Gjør en av visningene i semesteret til noe virkelig ekstra! Regissør Ellen Lande stiller med 10 av sine kortfilmer på DCP.

Ellen Lande er en filmregissør som i en årrekke har laget spennende, personlige og stilsikre kortfilmer med en rød tråd av feminisme i seg. Filmene hennes er vist, og har fått priser, på festivaler både i Norge og resten av verden. Likevel er de en godt bevart hemmelighet for de fleste av oss. I samarbeid med Ellen Lande kan filmklubbforbundet nå presentere et utvalg av hennes filmer på DCP. Og filmskaperen selv følger gjerne med.

«Som filmsulten 15 åring stilte jeg til styret i Oslo Filmklubb. Medlemskap var forbeholdt de 1 år eldre. Her kunne jeg fritt utforske the Silver Screens forgjettede land. Ivrig etter å vise min takknemlighet og for å dele min begeistring, grep jeg tak i potensielle nye medlemmer. Ikke bare i lørdagsvrimmelen på Carl Johan jaktet jeg, men og inne på selveste Grand Hotel.

Rask leste jeg meg opp på regissører, sjangre, epoker og fikk min filmlidenskap til å smitte over på stadig fler. I løpet et filmklubbår var vi ofte oppe i tusen medlemmer.

Noen filmer trakk vanvittig mer publikum enn andre. For meg var hele filmarven spennende! Tysk ekspresjonisme, fransk nybølge, Italiensk neorealisme, avant garde film, regissører som Parajanov, Samuel Fuller, Bunuel, Fassbinder, Herztog, Kurosawa, Milos Forman. Verden og historien ble min via filmen.

Likevel var det først i møte med de polske filmskaperne at jeg fant en ny brennende aktualitet. Svart arbeid av Skolimowski, Aske og diamanter, Jernmannen og Marmormannen av Andrzej Wajda.

Denne type film ville jeg lære å lage. Jeg dro avgårde til kommunistlandet Polen med enveisbillett. 5 tøffe år med overvåkning, rasjoneringskort og visumsøknad for å kunne besøke Norge i ferier.

Det var verdt prisen. Jeg ble en hyppig gjest på Den norske kortfilmfestivalen med solid bunke med egne filmeruller skutt på 35mm. Andre festivaler over hele verden viste mine filmer. En av filmene ble sett av én million live bare i Berlin. Jeg vant festivalpriser i Drama, Hellas og i Bilbao, Spania. Mange av filmene ble vist som kortfilm på kino. Én ble sammen med 3 andre til en spillefilmspakke med nasjonal distribusjon. Etterhvert lokket lengre formater.

Når jeg våren 2016 ble spurt om jeg var interessert i å ha egen retrospektiv filmvisning i Marokko, ble det et kjærkomment gjensyn med mange tidlige filmer. Samtidig ble jeg pinlig klar over at tilgjengeligheten, dermed òg synligheten av mitt bidrag til filmhistorien manglet.

Jeg var ikke bare regissør, men og en av de første kvinnelige filmfotografene som markerte seg i Grimstad og andre steder. På grunn av kinovisningen i Rabat, måtte mange filmer likevel scannes fra 35mm. Nå hadde jeg muligheten for å sikre distribusjon.Under den Retrospektive kinovisningen ble filmene heftig debattert av unge filmstudenter og andre filminteresserte.

De engasjerte fortsatt. Vist sammen ble filmenes egenart tydeligere.

Et uttrykk som utspiller seg gjennom visuell stofflighet, bruk av skygge så vel som lys. Blafring, bevegelser i lyset.

Filmatiske sitater i form av ulike grep eller referanser.

En substans bygd opp av ulike lag av nerver, murrende forventning, ulmende undertoner og ubehag. En edge som frembringes ikke bare av intensitet, men og i ubønnhørlige brå vendinger.

Eller det helt motsatte. Steilt insistere på annen bruken av tid, stillhet. Utfordre med lydbilde. Flere av grepene har jeg vært fristet til å anse som feminine. For noen måneder siden ble jeg utfordret på dette.

Ikke lenge etter den Retrospektive visningen, ble jeg invitert på en ny Internasjonal festival. Denne gangen til Kvinnefilmfestivalen i Sale for en debatt om kjønn og film. Nå skulle jeg og filmene mine representere de maskuline grepene i film. Regissør Nour Eddine Lakhmari (Casanegra) og hans filmer representerte de feminine grep.

Nå har du muligheten til selv å se filmene og vurdere om du er enige i klassifiseringen av grepene som blir brukt. Ellen Lande Film er best på kino!»