Fitzcarraldo

Regi: Werner Herzog, Vest-Tyskland, 1982. Manus: Werner
Herzog. Foto: Thomas Mauch. Musikk: Popol Vuh, Giuseppe Verdi m.fl. Medv: Klaus
Kinski, Claudia Cardinale, Miguel Angel Fuentes, Paul Hittscher m.fl. Tysk tale,
engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 37 min.

Kun tilgjengelig fra 13. des og ut januar 2012

Sliten, skitten og med Klaus Kinskis karakteristiske ville øyne,
ankommer Fitzcarraldo det strålende opplyste operahuset i Manaus etter en lang
og slitsom båttur fra Amazonas-jungelens indre. Ved sin side har han
bordellmamma Molly, villig til å følge sin operaelsker gjennom ild og vann.

Fitzcarraldos store drøm er å bygge en opera i Iquitos; en
sivilisasjonens utpost i indre Peru, befolket av ville hedninger, fete
gummi-kapitalister og en svart gris. Riktignok er ingen andre enn Fitzcarraldo
og hans kjære Molly interessert i å bruke penger på en operascene til Enrico
Caruso, datidens mest bejublede strupe. Ingen – noen indianerbarn og den svarte
grisen unntatt – gidder engang å låne så mye som øre til grammofonplatene med
Caruso, som Fitzcarraldo spiller med henført lidenskap. Han må derfor selv
skaffe den fornødne kapital, og setter seg fore å erobre utilgjengelig jungel og
omdanne den til en pengeavkastende gummiplantasje.

Herzogs beretning om jungelens Sisyfos er inspirert av Brian
Sweeney Fitzgerald, en hatet irsk kolonist som på slutten av 1800-tallet erobret
store urørte områder. Han kom seg blant annet frem ved å la en båt bli demontert
og fraktet stykkevis fra et elveløp til et annet. Slik udramatisk forsiktighet
ligger ikke for Herzog. Hans Fitzcarraldo må frakte en elvedamper i sin helhet
over den høye åskammen som skiller den ene floden fra den andre. Den virkelige
Fitzgerald var heller ingen operaelsker. Fitzcarraldo viser til gjengjeld
slektskap med øvrige Herzog-helter, som Aguirre i Aguirre – Guds vrede
(1972) og grev Dracula i Nosferatu – nattens vampyr (1979). Likevel er
Fitzcarraldo ikke stort mer forrykt enn jungelens kolonister dengang var. Det
sies at innbyggerne i Manaus foretrakk å sende skittentøyet over havet til
Lisboa fremfor å vaske det i Amazonas’ upålitelige vannmasser!

Den dampende jungelen, hvor fuglene ifølge Herzog ikke synger
men skriker i smerte, gir fra første stund en forvirrende opplevelse av storhet
og vanvidd. Fitzcarraldo er da også full av store og imponerende
bilder, fra den forlatte stasjonsbygningen med dens “stasjonsmester” til
elvedamperen som ligger med buken mot åssiden mens indianerne slaver for å
realisere Fitzcarraldos visjon. Herzog har alltid vært en kompromissløs og
egenrådig filmskaper som nekter å gjøre ting enkelt. Samarbeidet mellom de gamle
kompisene Herzog og Kinski var, som vi så i Min beste fiende (1999),
heller ikke friksjonsfritt. Innspillingen av Fitzcarraldo ble da også
svært strabasiøs og konfliktfylt – med flystyrt, dødsfall og syke skuespillere -
og overgår nesten det Fitzcarraldo selv gjennomgår. Kanskje ble Herzog, lik
Fitzcarraldo, til syvende og sist mer opptatt av å gjennomføre sitt vanvittige
forsett enn å skulle lage et helstøpt filmatisk verk. Akkurat som Carusos stemme
stilner indianernes krigstrommer, forstummer selv den mest kritiske røst ved et
av filmhistoriens mest storslagne syn: elvedamperen som oppslukes av jungelens
tåketeppe.

olep (Cinemateket i Bergen)