Man Bites Dog

Man Bites Dog

Belgia 1992
Originaltittel: C’est arrivé près de chez vous
Regi: Remy Belvaux, André Bonzel, Benoit Poelvoorde
Skuespillere: Remy Belvaux, André Bonzel, Benoit Poelvoorde
Manus: Remy Belvaux, André Bonzel, Benoit Poelvoorde
92min
35mm

Et filmteam har fått kontakt med en profesjonell morder og følger ham på sin jakt etter stadig nye ofre i de mest groteske situasjoner. Og under det hele ligger en besk, svart humor.
Man Bites Dog var det store samtaletemaet på Cannesfestivalen i 1992. Det var debutfilmen til tre unge belgiske filmstudenter som, i følge dem selv, ikke hadde til hensikt å sjokkere.

Filmskaperne ønsket snarere å fokusere på mediesamfunnets voldsspiral, hvor gjennomgangstonen er at publikum vil ha
stadig sterkere virkemidler både på TV og på kino, men også i media generelt. Den utilslørte volden er selve temaet i filmen. Den er der ikke bare som et virkemiddel. Her overskrides alle grenser, i første rekke ved at uskyldige ofre hele tiden blir rammet.

Morderen selv har karisma og sjarm. Han er i stand til å manipulere sine omgivelser og er svært intellektuelt anlagt. Likevel er det filmteamet tilskuerne identifiserer seg med. Filmstaben er våre øyne og ører. Vi blir kikkere og observatører til den galskap som utspiller seg.

Men filmteamet endrer etterhvert karakter og ting blir snudd på hodet. Filmskaperne blir offer for morderens sjarm. De blir gradvis mer delaktige i det som skjer, i første omgang for å hjelpe til med filmens fremdrift, gi handlingen et puff fremover, bokstavelig talt, men snart blir det en vane, som å ta livet av mennesker. Disse filmens bakmenn, som tilskueren identifiserer seg med, blir etterhvert som massemorderen selv. Og hvor står så tilskueren midt oppe i dette? Vi har selv blitt kjent med morderen Benoît og hans sjarme, vi har ledd oss skakke av filmens ekstreme humor, kanskje først og fremst som en forsvarsmekanisme, men hvor står vi når det virkelig går over streken og latteren sitter fast i halsen?