Pietà

Pietà

Norge, 1999
Regi: Joachim Trier
Manus: Joachim Trier & Eskil Vogt
Foto: David Luthe
Med: David Birkin
Lengde: 16 min.
Format: DCP

Fra Z Filmtidsskrift 72, nr. 2, august 2000:

Enkelte ganger opplever man at en film i tillegg til å fortelle sin historie, også tydeliggjør regissørens brennende ønske om å lykkes. Pietà er for seriøs, enkelte ganger på kanten av det pretensiøse, men den har tidvis også noe svært vakkert ved seg. Ikke minst filmens anslag, som på en mesterlig måte makter å dra tilskueren inn i sitt univers.

To gutter vokser opp og blir unge menn. Etter at den ene uforståelig tar sitt eget liv, bruker den andre tiden på å rydde opp i minnene fra vennskapet som brått ble avsluttet. Et viktig element i vennskapet har vært guttenes forhold til den avdødes mor, og det tilfeldige gjensynet mellom de to gjenlevende får betydning for dem begge. Lik jomfru Marias sorg over Jesu døde legeme – som filmens tittel er en henvisning til – blir ikke morens sorg forløst før de sammen oppsøker stedet der sutten endte sine dager.

Pietà er en sterk film på mange måter, men inneholder også en scene som for min egen del truer med å velte hele fortellingen. Sett i lys av en tv-bagatell som Mr. Bean tar eksamen, ble filmens selvmordsscene på det nærmeste en farse. En identisk setting der vi følger de seige minuttene før eksamensstart med tåpelige forberedelser og tilrettelegging av skriveredskaper, får i Pietàs tilfelle et tragic relief ved selvmordet utført med en spiss blyant opp i hvert nesebor og et hardt dunk med hodet i pulten. Om innledende likheten bare er tilfeldig eller resultatet av et bevist spill med forventninger, fungerer scenen uansett svært dårlig i filmen sett under ett.

Med sitt tilbakeskuende tema og en personlig voice-over finner Pietà sin plas blant subjetivt fortellende filmer der det gjøres raske sprang mellom fortid of samtid i selvransakelsens tjeneste. Dette i kombinasjon med dens svart-hvite bilder leder tanken i retning av at regissør og manusforfatter kanskje har hentet noe av sin inspirasjon fra 50- og 60-tallets modernistiske filmklassikere. Regissør Joachim Trier takler den fortellermessige utfordringen han har gitt seg selv bra, og filmen fremstår alt i alt med et modent uttrykk. Triers medforfatter på manussiden – Eskil Vogt – viser med Pietà at han har maktet å følge opp sin gode film Øyeblikket fra fjorårets festival.

Sara Brinch.