Small Talk

Small Talk

Regi: Even Hafnor, Lisa Brooke Hansen | Manus: Even Hafnor | Med: Espen Gunstensen, Marit Langeland, Harry Halvorsen, Elisabeth Robstad | Prod: Even Hafnor, Jon M. Puntervold 2015 | DCP, Bluray | 22 min

Small Talk makter å parodiere den konservative kjernefamiliens manglende evne til å kommunisere på en svært presis og hysterisk morsom måte.

Filmens karaktergalleri introduseres i en oppramsende montasje. Med en blød fortellerstemme blir vi kjent med en snål, erkekonservativ, nesten stereotypisk sørlandsfamilie. Hvert enkelt medlem presenteres som perler på en snor: vaksinemotstanderen, paret som tolker bibelen bokstavelig og synger i kor, den unge mannen som aldri har bannet foran familien, og lillesøster som er drillpike og ser på Paradise Hotel i skjul.
Fra selve anslaget setter filmen en tørrvittig tone og vi lulles inn i bibelbeltet på forfriskende vis. Filmens handling deles så inn i tre deler – alle familiesammenkomster. Her treffer Hafnor og Brooke Hansen spikeren på hodet med komisk timing og små detaljer som pirrer med gjenkjennelsesverdi. Ett eksempel er når den unge mannen har med seg sin nye kjæreste, en outsider fra Østlandet, som forgjeves prøver å klemme fravikende mødre og besteforeldre når hun introduseres for familien. I sørlandsfamilien er det ikke bare, bare å innynde seg, her er det hovedsakelig stillhet og ellers klassikeren været som driver de samtalene som føres: «Eg ser knappene på furua der ute er litt brune i kantan, det blir vel ei lang vinter i år ja». Smalltalkens latterlige banalitet fremstår som et kneblende element. At bestemor i familien synger høyt på siste vers (stønner og hulker) synes ikke engang å bryte de tradisjonstunge murene dem imellom.
Filmen portretterer den konservative familien som en svært lite sympatisk konstellasjon, men selv om den er satt på spissen føles ikke gjengen helt som noen stereotyper heller. De innholdsløse samtalene flyter avsted på en troverdig måte. Banalitetene som fremføres er det lett å kjenne seg igjen i og filmen makter å fange den ufrivillige komikken som ligger i fenomenet familiesammenkomst. Jeg skulle ønske filmen var enda litt lenger, for jeg følte at det var enda flere konvensjoner som kunne lekes med, men dette er bare meg som er grådig. Se frem til allsang av «Du er du og du duger»!
(ØE – Z filmtidsskrift 3/2015)