Sniffer

Regi og manus: Bobbie Peers
Med: Danny Schlessinger, Kristin Krogh Sissener
Prod: Maria Ekerhovd og Glenn Gardner 2006
35 mm, 10 min

Gullpalmevinneren fra Cannes!

En mann våkner fra nattesøvnen i det han støter ansiktet mot soveromstaket. Vi ser så hvordan han forsøker å få vekket kona, som må hjelpe ham ned til sengen igjen. Han har slitt seg, det vil si kommet løs fra oppstrappingen som forhindrer vektløse i å sveve ut av sengen under søvn. Det trengs, når man ikke har på gravitasjonsstøvlene som på dagtid forsikrer bakkekontakten.

Kanskje var nattens hendelse et tegn, kanskje var det noe som hender mannen regelmessig. Uansett skal neste dag bringe med seg store forandringer i en strengt ordnet tilværelse, i jobben som deodorantsniffer ved et større luktlaboratorium. Forandringen inntreffer i form av en due som forviller seg inn i laboratoriet. Duens desperate kamp for å komme seg ut derfra igjen ender i vindusruta, og fuglen dør. Fuglens desperasjon synes å ha smittet over på mannen, som bestemt tar duen med seg ut i friluft. Der ute, under den høye himmelen, tar han en bestemmelse. Han forlater arbeidsplassen, stiller seg opp på gaten utenfor hos kona, og begynner å kle av seg. Snart gjenstår bare støvlene…

Dette er i korte trekk hva årets gullpalmevinner handler om. En absurd historie om deodorantsnifferen som en dag får nok og som tar selvmord ved levitasjon. Men også en historie som kan forstås som allegori over det å bryte løs fra en tilværelse som forhindrer en i å leve slik man vil, forhindrer en i å leve på en måte som er naturlig for en. Fortalt med presisjon og detaljrikdom bindes fortellingen helhetlig sammen av åpningsscenen hvor vi bilde for bilde blir ført inn i mannens tilværelse, og samtidig bit for bit forstår hvordan denne fortellingens univers henger sammen, med sluttscenen der han plagg for plagg nærmer seg sin vektløse tilstand, og hvor det ikke lenger finnes noe soveromstak som vil stoppe svevet.

Det er dybden og alvoret man opplever i de samtidig så lattervekkende situasjonene som gjør Sniffer til en så god film. Det som videre er filmens store styrke er måten universet så overbevisende blir presentert for oss på, både når det gjelder en fantastisk scenografi som minner om mye, men som allikevel har sin særegne stil, og når det gjelder hvordan kameraet avdekker det hele for oss. Dette universet synes ikke å mangle noe. Det er komplett, med sin egen logikk, sin egen orden – et univers som vår mann ikke finner seg til rette i, og som han til slutt må befri seg fra.