fbpx
Den ene synger, den andre ikke

Den ene synger, den andre ikke

Frankrike, 1976
Originaltittel: L’une chante, l’autre pas
Regi: Agnès Varda
Foto: Charles Van Damme
Språk: Fransk, med engelsk tekst
Aldersgrense: 12 år
Lengde: 2t

Format: Blu-ray
Priskategori: Internasjonal import (200 euros)

Handlingen i Den ene synger, den andre ikke starter i Paris i 1962, mens det fremdeles var ulovlig å ta abort i Frankrike. 17 år gamle Pauline, som er i opposisjon til sin borgerlige familie, blir kastet ut hjemmefra etter å ha skaffet sin fem år eldre venninne Suzanne (som venter sitt tredje barn) penger til å dra til Sveits for å ta abort der. Men livene deres tar forskjellige retninger, og de møtes ikke igjen før ti år senere, under en pro-abort-demonstrasjon. I mellomtiden har Pauline, som nå kaller seg Pomme, blitt vokalist i Les Orchidées (Varda har selv skrevet tekstene til gruppen) og dessuten forelsket seg i en iraner. Forholdet viser seg å bli langt fra problemfritt. Suzanne – hun som ikke synger – driver et familieplanleggingssenter i Sør-Frankrike.

Filmen har ingen egentlig story-line, men er mer en kollasj av episoder og anekdoter. Med varme og genuin affeksjon skildrer Varda vennskapet mellom to temmelig forskjellige kvinner som opplever smertefulle erfaringer med menn, kjærlighet, aborter og fødsler, men som begge etter hvert lykkes i å finne seg til rette i livet.

Varda insisterer på at Den ene synger, den andre ikke er en feministisk film, men paradoksalt nok var det nettopp feminister som kritiserte filmen. Enkelte beskyldte Varda for å være for optimistisk; for å ta for lett på de ømtålige politiske spørsmålene som filmen berører, og for å gjøre de to kvinnenes vei til selvrealisering for lett og friksjonsfri. Men Varda, som selv engasjerte seg i kvinners rettigheter lenge før det var snakk om en egentlig kvinnebevegelse, var for selvstendig og nyansert til å la seg føre med strømmen av hatsk uforsonlighet og ferdigproduserte meninger som syttitallets kvinnekamp delvis var skjemmet av. Varda var ikke interessert i en ren dramatisering av politiske ideer. Hun ønsket å lage en film om kvinner som «beveget seg fra mørket og inn i lyset», en ærlig og vakker film som også viste de gode sidene ved det å være kvinne, og som kunne treffe et publikum utenfor den harde kjernen av radikale feminister. Det lyktes hun med.

Omtale: Cinemateket i Oslo.