fbpx
Forbrytelse og straff

Forbrytelse og straff

Finland, 1983
Originaltittel: Rikos ja rangaistus
Regi: Aki Kaurismäki
Med: Markku Toikka, Esko Nikkari, Aino Seppo.
Språk: Finsk med norske undertekster.
Lengde: 1 t. 34 min.
Aldersgrense: 15 år.
Format: Blu-ray
Priskategori: Internasjonal import, €150

Forbrytelse og straff er en av Aki Kaurismäkis første spillefilmer, laget da han var 26 år. Filmen er basert på Dostojevskijs roman «Forbrytelse og straff», en dyptborende fortelling om en mann som i tro på sine overmenneskelige rettigheter myrder ”et mindreverdig menneske”. Fortellingen har hos Kaurismäki bare beholdt sine hovedtrekk og knapt nok det. Kaurismäki selv beskriver filmen slik: «Forbrytelse og straff er først og fremst en film om en ung manns endelige og desperate opprør mot samfunnet. Det samfunnet som vi alle vet er en nådeløs maskin. Kanskje er vi alle skyldige. Men, skyldige i hva? Spørsmålet møter oss overalt, snerrende imot oss. Som du vil. Vi skal alle dø uansett.» Historien er lagt til moderne tid i Helsinki. Den handler om Rahikainen, i Markku Toikkas skikkelse, en ensom mann i en kald storby. Han jobber i et slakteri, med en jussutdannelse i parentes. Rahikainen vandrer i Helsinkis gater, frekventerer dens kafeer og har korte meningsløse samtaler med folk han omgås av ren vane. Han synes å være likegyldig til sin egen eksistens, noe vises som i dvelende filming og absurde musikkinnslag. I troen på sin egen moralske overlegenhet dreper han en forretningsmann. Forretningsmannen er ikke stereotypt skurkete som i Juha (se egen omtale). Han er en vanlig, middelmådig mann som ved et trafikkuhell drepte Rahikainens forlovede et par år tidligere. Rahikainen fortrenger samvittigheten helt og sliter med å fordøye handlingene sine. Hans store svakhet er en ung kvinne som var vitne til mordet. Han overlater sin skjebne til henne, på den måten unnlater han å påta seg ansvaret for mordet. Både til fortvilelse og lettelse for Rahikainen lar hun være å anmelde ham. Den indre prosessen som bryter ham ned anes bare såvidt bak hans uttrykksløse oppførsel. Rahikainen avviser helt muligheten for et lys i enden av tunnelen. Hans eneste våpen i den intellektuelle dragkampen med politietterforskeren er hans totale likegyldighet overfor sine omgivelser. Dette er en av de mer stille filmene til Kaurismäki i motsetning til for eksempel Juha (se egen omtale) og Mannen uten minne (2002). Likevel bærer den mange av de trekkene som etter hvert har blitt hans varemerke. Ifølge Kaurismäki selv fordi han på det tidspunktet ennå ikke hadde utviklet en egen stil. Det er kanskje det man først legger merke til. Den er ikke like stilisert som for eksempel Pass på skjerfet ditt, Tatjana (1994). Det som virkelig er i fokus er fortellingen, mer enn filmatiske virkemidler. Forbrytelse og straff er like minimalistisk i bruken av dialog og skuespill som de andre filmene til Kaurismäki. Forskjellen er at gravalvoret som preger regissørens filmer ikke har elementet av hans underfundige humor.

(Omtale: Cinemateket USF)