fbpx

Historikk

Filmklubbvirksomheten er verdensomspennende og har røtter tilbake til England og Frankrike i 1920-årene. Formålet er å skape fora hvor en seriøst og kritisk kan se, diskutere og studere film. Til tross for mange felles trekk og oppgaver, er det likevel viktig å understreke nasjonale forskjeller avhengig av ulikheter i betingelser, ressurser og interesser.

Internasjonalt er filmklubbene organisert i Federation Internationale Des Ciné Clubs (FICC), hvor Norge ble opptatt som medlem i 1979. Det er organisert filmklubbvirksomhet i store deler av verden, mange europeiske land og Norden.

De første forsøk med filmklubbvirksomhet i Norge kan spores tilbake til tidlig mellomkrigstid. Kinoloven av 1913, som i praksis innebar et kommunalt kinomonopol, la imidlertid store begrensninger på virksomhetens utbredelse. Først mot slutten av 50-årene kunne en i Norge snakke om en alminnelig utbredelse av filmklubbvirksomheten, altså svært sent i forhold til andre land.

I 1958 tok Norsk filminstitutt initiativet til en organisert, landsomfattende filmklubbvirksomhet. Gjennom et komitéarbeide, hvor også Kommunale Kinematografers Landsforbund (Film & kino) var representert, ble grunnlaget for virksomheten lagt. Formålet skulle være å: “(….) fremme interessen for film som kunstart og som opplysnings- og underholdningsmedium; bruke film som et historisk og kulturhistorisk hjelpemiddel; fremme studiet av filmkunnskap, dvs. vurdering og forståelse av film(….)”

Den første filmklubben ble startet i Oslo i 1960, og kort tid etter ble klubb nummer to stiftet i Narvik. Allerede i 1962 var det registrert 18 klubber med over 5000 medlemmer. Klubbene var i hovedsak lokalisert i de store byene.

Ansvaret for filmklubbvirksomheten ble lagt til Norsk filminstitutt, og klubbene ble oppfattet som instituttets forlengede arm ute i distriktene. Under forutsetning av at det bare var én klubb i hver kommune, at bare medlemmer hadde adgang og at virksomheten var ikke-kommersiell, ble klubbene fritatt for den daværende kinoskatten. Utover dette ble det satt 16 års grense for medlemskap, den daværende grensen for voksenfilm. I samarbeid med utleiebyråene fikk instituttet frigitt en rekke filmklassikere som var deponert i arkivet, og dette tilbudet dannet de første årene basis for klubbenes programvirksomhet.

OPPRETTELSEN AV FILMKLUBBFORBUNDET

I 1966 begynte de tre store klubbene i Bergen, Oslo og Trondheim programsamarbeid med en viss egenimport av film. Dette var den direkte foranledningen til opprettelsen av Norske Filmklubbers Forbund i oktober 1968. Forbundet skiftet i 1978 navn til Norsk filmklubbforbund (NFK) og er:

“(….) sammenslutningen av norske filmklubber. Forbundet skal arbeide for å hevde klubbens interesser overfor myndighetene og bransjeorganisasjonene og være en serviceorganisasjon for klubbene. Forbundet arbeider med å utvikle klubbenes perspektiv på egen virksomhet og samtidig bidra til å synliggjøre denne utad. Norsk filmklubbforbund skal uttale seg om filmpolitiske saker. Det skal arbeide for økt studievirksomhet i klubbene. forbundet Skal sikre klubbene en bred tilgang på film, bl.a. gjennom egen filmimport. Det skal arbeide for alternativ produksjon og distribusjon av film. Forbundet skal bidra til å utvikle og fokusere den reflekterte filmopplevelsen hos barn og ungdom blant annet gjennom organisering av filmklubber til disse gruppene

Opprettelsen av Norsk filmklubbforbund stimulerte en vekst i antall filmklubber og en utvidelse av aktivitetene. Tilveksten av nye klubber kom i økt grad på mindre steder, ofte steder uten kino. Årlige landsmøter, hvor felles problemer og oppgaver kunne diskuteres, bidro til at filmklubbene fikk en sterkere identitet som gruppe.

FILMKLUBBENE LOKALT

Lokalt drives filmklubbene som frivillige, demokratiske og ikke-kommersielle foreninger. Flertallet av klubbene baserte i utgangspunktet sine visninger på det tradisjonelle analoge 35mm filmformatet . Dette formatet ble brukt for kinovisninger fra 1890-tallet og helt frem til omtrent 2010, da kinoene gikk over til digitale visninger En del filmklubber viste også en del film i det tradisjonelle 16mm formatet. Fremdeles er det filmklubber som holder liv i disse gamle filmformatene. I dag viser de fleste filmklubber film på det digitale filformatet DCP eller fra DVD/Blu-ray. Det er et fåtall av klubbene som disponerer egne lokaler eller fremvisningsutstyr. På steder med kino er det oftest et godt forhold mellom kino og klubben, og mange får låne lokalet gratis eller forholdsvis rimelig til sine visninger.

Filmklubbene står fritt i valg av repertoar. I de første årene sto filmklassikerne helt sentralt. Rundt 1970, i takt med den allmenne politiseringen av samfunnet, økte interessen for nyere samfunnsengasjert film. Dokumentar- og kortfilm fikk større plass på programmet, og interessen for en kritisk analyse av trivialfilmen var økende. De klubber hvor politiseringen fikk størst omfang, tapte terreng både hva medlemsoppslutning og sosial spredning angikk. Nyorienteringen kom likevel til å styrke filmklubbevegelsen, og ved utgangen av 70-tallet kunne det tradisjonelt estetiske og det samfunnsengasjerte filmsynet eksistere side om side i norske filmklubber.

Tanken om barnefilmklubber oppstod allerede rundt filmklubbforløperen Norsk filmsamfunn på 50-tallet. Røros og Kristiansand filmklubber hadde på 70- og 80-tallet sine barneavdelinger. Først i 1991 gjorde et tilskudd fra norsk Kulturråd det mulig for filmklubbforbundet å legge forholdene til rette for barnefilmklubbvirksomhet i større omfang. I løpet av 3 år var antallet barnefilmklubber oppe i 60. På nittitallet ble det også startet egne ungdomsfilmklubber.

Aktivteten i filmklubbene varierer, noe viser film nesten hver dag, mens andre kan ha visninger så sjelden som en gan gi måneden. Repertoaret består av klassikere, kortfilm og nyere aktuell film distribuert av forbundet samt kinofilm fra de kommersielle utleiebyråene. Klubbene finansieres av medlemskontingenter, en mindre billettavgift, noen ganger innsamlede midler, samt kommunale tilskuddsordninger og støtte fra NFK sentralt.

Antall klubber og medlemmer har variert en del opp gjennom årene, men har fra slutten av 1970-tallet og framover ligget på i underkant av 100 klubber og mellom 10 000 og 20 000 medlemmer. Ved utgangen av 2014 fantes det ca. nitti filmklubber i Norge med god geografisk spredning og et samlet medlemstall på rundt 13 000. Av disse var om lag 25 barne- eller ungdomsfilmklubber. Klubbenes størrelse varierer mye; fra 20-30 til opptil 900 medlemmer. Et medlemstall på mellom 50 og 200 er likevel mest vanlig.

FILMKLUBBENE SENTRALT

Sentralt ledes Norsk filmklubbforbund av et styre valgt av landsmøtet, som avholdes årlig. Sekretariatet ligger i Oslo og har fire fast ansatte medarbeidere, blant dem en barnefilmklubbmedarbeider i full stilling.

Forbundets største enkeltoppgave er filmutlån til klubbene. NFKs egenimport består dels av fast kjøp og dels av korttidsleie og lån fra utlandet. Hver sesong presenteres 5 – 8 nye titler. I tillegg disponerer forbundet et omfattende filmarkiv med nye og gamle klassikere og norske kortfilmer. Forbundet formidler også filmer fra Nasjonalbibliotekets arkiv. 16 mm / 35 mm formatet har tradisjonelt dominert NFKs filmpark. I de senere årene er en større og større del av filmutvalget i DVD/Bluray og DCP format.

Informasjonsarbeidet er forbundets andre store hovedoppgave. Den daglige informasjonen består av telefonisk og e-post kontakt med nye og gamle klubber, filminformasjon og ekstern informasjon til offentlige og private institusjoner. Blant de øvrige informasjonstiltak nevnes oppdaterte websider, filmkataloger, en filmfaglig skriftserie og filmtidsskriftet Z.

I tillegg til landsmøtene, samler forbundet klubbene til en rekke regionale seminarer samt den årlige “Filmseminaret”. Her drøftes oppgaver og problemer i forbindelse med virksomheten, utvalgte filmfaglige emner, filmpolitiske spørsmål og aktuelle filmer. “Filmseminaret” har utmerket seg som et tiltak med topp filmfaglig kvalitet og høyt profilerte foredragsholdere.

Studiearbeidet er blitt en stadig viktigere del av filmklubbevegelsen. I 1992 ble NFK medlem av Folkeuniversitetet. Med dette i ryggen har forbundet kunnet satse på en styrking av studiearbeidet både lokalt og sentralt. Ved siden av å gi informasjon og utarbeide studiemateriell har forbundet muligheter til å gi noe direkte støtte til klubbenes egen studievirksomhet. Filmklubbforbundet har bl.a. utarbeidet kurs i filmhistorie og filmanalyse som tilbys til bruk i klubbene.

Filmklubbforbundet baserer sin virksomhet på inntekter fra filmleie og medlemskontingenter fra klubbene. I tillegg mottar forbundet en vesentlig støtte fra det offentlige gjennom Film & kino (Norsk kino- og filmfond).

Filmklubbvirksomheten var nokså lenge isolert i forhold til den øvrige film- og kinobransje. Fra bransjehold ble filmklubbenes kritiske virksomhet møtt med skepsis og oppfattet som ubehagelig, og enkelte kinoer betraktet trolig filmklubbene som en direkte trussel mot egen virksomhet. Fra slutten av 70-tallet har imidlertid denne situasjonen endret seg. Gjennom bl.a. Den norske kortfilmfestivalen, opprinnelig startet av Røros filmklubb, deretter arrangert av NFK og fagforeningen Norsk Filmforbund i fellesskap og siden skilt ut som en egen stiftelse, har en fått god og nyttig kontakt med det aktive filmproduksjonsmiljøet. Også forholdet til kinobransjen har bedret seg vesentlig, og det har åpnet seg mange samarbeidsmuligheter både lokalt og sentralt. Aktiv deltagelse i den filmpolitiske og filmkulturelle debatt, ikke minst gjennom filmtidsskriftet Z, har også bidratt til å gi filmklubbvirksomheten økt prestisje og innflytelse i filmmiljøet.

Siden 1996 har Filmklubbforbundet holdt til i Filmens Hus i Oslo, sammen med Norsk Filminstitutt og en rekke andre organisasjoner og institusjoner på filmområdet.