– Jackie Chan kan gjøre en slåsskamp til fysisk komedie. Bruce Lee kan la bevegelsene uttrykke en hel filosofi. Wong Kar-wai kan gjøre kamp til en meditasjon over minner og tap. Det er denne evnen til å kommunisere gjennom bevegelse som fortsetter å fascinere meg, sier Wayne Wong, som kommer til actionfilmseminaret vårt for å lære oss mer om kampsportfilm.
Dr. Wayne Wong er foreleser i østasiatiske studier ved Universitetet i Sheffield, og kommer til filmseminaret for å holde foredraget «Beyond Violence: Rethinking the Aesthetics of Martial Arts Cinema.» Her kan du bli bedre kjent med ham, og hans forhold til actionfilmen.
Hva er det ved actionfilm som fascinerer deg?
– Det som fascinerer meg mest, er bevegelse. Actionfilm kan kommunisere idéer og følelser gjennom kropper i bevegelse, på en måte som de ikke kan gjennom dialog. En kampscene kan fortelle oss noe om en karakters personlighet, verdier, frykt, relasjoner eller til og med filosofi, ganske enkelt gjennom måten karakteren beveger seg på
– Dette er spesielt viktig i kampsportfilm. Jeg vokste opp med å se actionfilmer fra Hongkong og har også praktisert Wing Chun i mange år. Jeg har derfor alltid vært fascinert av forholdet mellom kampsport som en fysisk praksis og kampsport som filmatisk uttrykksform.
– Jeg er særlig interessert i de filmatiske øyeblikkene der action blir til noe mer enn vold. De beste actionscenene kan være morsomme, vakre, følelsesladde eller filosofiske. Eller til og med fredelige. Jackie Chan kan gjøre en slåsskamp til fysisk komedie. Bruce Lee kan la bevegelsene uttrykke en hel filosofi. Wong Kar-wai kan gjøre kamp til en meditasjon over minner og tap. Det er denne evnen til å kommunisere gjennom bevegelse som fortsetter å fascinere meg.
Hvilke actionfilmer, som ikke vises på seminaret, vil du anbefale?
– Det er så mange jeg kunne nevnt, men jeg vil nok begynne med noen som viser hvor mangfoldig kampsportfilm og actionfilm kan være. Bruce Lees The Way of the Dragon (1972) er et av mine førstevalg. Det var hans regidebut, og filmen ga ham en uvanlig stor kreativ kontroll over hvordan kampsport kunne fremstilles på lerretet. Den berømte kampen mot Chuck Norris i Colosseum er ikonisk. Men filmen er også interessant på grunn av hvordan Lee kombinerer kampsportfilosofi, komedie og sine egne ideer om tilpasningsevne i kamp.
– Sammo Hungs Wheels on Meals (1984) er en annen film jeg anbefaler på det sterkeste. Den fanger det som gjør Chans tilnærming til action så særegen: Enestående fysiske ferdigheter kombinert med komedie, rytme, improvisasjon og samspill med omgivelsene. Den avsluttende kampen mot Benny Urquidez er også en av de store en-mot-en-kampene i Hongkongs actionfilmhistorie.
– Når det gjelder John Woo, ville jeg valgt Bullet in the Head (1990). Det er en langt mørkere film, som viser hvordan actionfilm kan tematisere vennskap, traumer, vold og politisk historie. Actionscenene er spektakulære, men volden får også reelle følelsesmessige konsekvenser. Filmen viser særlig godt hvordan action ikke trenger å være adskilt fra drama eller tragedie.
– Hvis man ønsker noe mer samtidsorientert, vil jeg absolutt anbefale Wong Kar-wais The Grandmaster (2013). Wong nærmer seg kampsport på en helt annen måte og bruker bevegelse til å utforske tid, minner, aldring, tradisjoner og tap.
– Jeg vil også anbefale den kinesiske animasjonsfilmen I Am What I Am (2021). På noen måter kan den sammenlignes med Kung Fu Panda (2008), men i stedet for kung fu er det den sørkinesiske tradisjonen med løvedans som står i fortellingens sentrum. Den er et vakkert eksempel på hvordan tradisjonell fysisk kultur kan gjenskapes gjennom moderne animasjon. Løvedanssekvensene forvandler trening, rytme, akrobatikk og kroppslig bevegelse til spennende filmatisk action, samtidig som de forteller en svært menneskelig historie om ambisjoner og troen på seg selv.
Kan du gi oss et innblikk i hva foredraget ditt kommer til å handle om?
– Tittelen på foredraget mitt er «Beyond Violence: Rethinking the Aesthetics of Martial Arts Cinema». Jeg ønsker å begynne med et svært enkelt spørsmål: Når vi ser en kampsportfilm, er det egentlig vold vi ser? Folk slåss, selvsagt, men jeg mener at kampsportfilm alltid har tilbudt noe langt rikere. Action kan bli en måte å tenke gjennom bevegelse. Den kan uttrykke ideer om kontroll, balanse, rytme, tilpasningsevne, sinnsro og forholdet vårt til andre mennesker.
– Jeg vil bruke Tai Chi Master (1993) som et viktig eksempel. Det er en svært underholdende film, men under komikken og den spektakulære koreografien finner vi en historie om å lære å forandre seg og utvikle sinnsro midt i konflikter. Jet Lis karakter forstår i utgangspunktet kampsport først og fremst gjennom styrke og teknikk. Gradvis oppdager han en annen måte å bevege seg og tenke på, basert på mykhet, fleksibilitet og evnen til å reagere på omgivelsene.
– Derfra vil jeg knytte filmen til en bredere historie om kampsportfilm, med blant annet Bruce Lee, Jackie Chan, The Grandmaster og noen nyere, globale actionfilmer. Hovedargumentet mitt er at kampsportfilm ikke bare bør forstås som en filmkunst basert på slåssing. På sitt mest interessante er den en filmkunst basert på bevegelse. Og bevegelse kan bli en form for filosofi.
Kom på filmseminar!
Vil du høre mer? Kom på filmseminar om actionfilm for å høre Wong snakke om kampsportfilm. Hans foredrag og den påfølgende visningen av Tai Chi Master (Yuen Woo-Ping, 1993) skjer lørdag 31. oktober på Cinemateket i Oslo.
Du kan kjøpe seminarpass til hele helga her (med eller uten lunsj). Om du ikke kan delta på alt, kan du kjøpe billetter til enkeltfilmer og -foredrag via Cinemateket.
Filmseminaret arrangeres av Norsk filmklubbforbund og Z filmtidsskrift, sammen med Cinemateket og Filmkritikerlaget, med støtte fra Norsk filminstitutt. De andre filmene vi viser, er The Long Kiss Goodnight (Renny Harlin, 1996), John Wick (Chad Stahelski, 2014) og Løp, Lola løp (Tom Tykwer, 1998). Les mer her.
