Elephant (2003)

Hva var det som fikk to unge gutter til å plaffe ned klassekamerater og lærere på Columbine High School? Plagsomme klassekamerater? Uoppmerksomme foreldre? Voldelige videospill? Den generelle våpenkulturen i USA? Eller en kombinasjon av alle disse tingene?

Elephant er inspirert av denne hendelsen, men gir ingen enkle svar. Den gir oss imidlertid muligheten til innblikk i det universet disse to guttene beveget seg i. Alle som har opplevd ungdomstiden vet at den kan være kjip, men svært få griper til slike ultravoldelige handlinger som Elephant viser oss. Samtidig sier regissør Gus Van Sant at livet er flyktig, uforutsigbart og at det ikke nødvendigvis er en hendelse som får begeret til å flyte over, men en strøm av ulike ting – en smekk her og en irettesettelse der. Ikke sånn å forstå at det ikke ligger antydninger til svar i de samfunnsmessige syndene som skvulper i vannskorpen. Vi er vitne til mobbing i klasseommet. Vi ser en fyllekjørende far, som prøver å kjøre sin sønn på skolen. Vi hører på tre venninner som kaster dritt om andre jenter. Vi registrerer at Alex, den ene av skytterne, går fra klassisk sonate på piano til voldelig videospill sammen med kompisen Eric.

Sammen skaper disse småhistoriene en følelse av stigende innestengt redsel, selv om de hver for seg ikke innevarsler noe uhyggelig. Og ungdommene vi møter virker vennlige og lavmælte, om enn litt åndsfraværende til tider.

Når vi så, i et tilbakeblikk, ser Alex og Eric bestille våpen på gunsusa.com for så å få det levert hjem, kan vi ikke gjøre annet enn å hive etter pusten. Tempoet øker nå, og en uggen følelse brer seg i kroppen. Den er til forveksling lik den du sitter med når du ser en togkollisjon i sakte film.

Gus Van Sant har blant annet laget kultfilmene Drugstore Cowboy (1989) og My Own Private Idaho (1991), og publikumssuksesser som Noe å dø for (1995) og Den enestående Will Hunting (1997)