Den hemmelighetsfulle leiligheten (1948)

En embetsmann og byråsjef blir i 40-årsalderen revet ut av sitt regelmessige ungkarslivs vaner og uvaner. Han lar seg overtale av sine venner til å oppgi sin gjennom mange år tilvante pensjonattilværelse for å overta en leilighet. Denne har tidligere tilhørt en kunstner: en litterat og livskunstner, som har forstått å gjøre seg livet behagelig på alle måter. Litteraten dør plutselig i utlandet, og leiligheten skal selges som den står, med innbo, malerier og kunstgjenstander, papegøye og gullfisker. Ja til og med husholdersken kan overtas.

Den avdøde har også hatt en venninne, og ved en tilfeldighet blir den nye leieboeren kjent med henne. Gjennom venninnen får han etterhånden et inngående kjennskap til sin forgjenger, og til tross for at dette til å begynne med gir ham det ene sjokk etter det andre, så bevirker leiligheten og stemningen der, sammen med hans våknende interesse for kunst og musikk, og ikke minst hans følelser for den avdødes venninne, at han mer og mer kommer til å ligne sin forgjenger.

Ser man tilbake på norsk filmhistorie, er det lett å påvise hvordan en bestemt fortellerform har spilt en dominerende rolle. Sigurd Evensmo har påpekt hvordan den norske «gjennombruddsfilmen» Fant (1937) av Tancred Ibsen kom til å fungere retningsgivende for den senere norske filmproduksjonen. Ibsen viste med Fant at han absolutt behersket det dominerende mønster for filmskaping som hadde blitt skoledannende i mellomkrigstiden.

Denne måten å lage film på er uløselig knyttet til Hollywoodfilmen, som i løpet av 20-årene fikk en fullstendig dominerende stilling. Denne fortellerformen var blant annet barn av den borgerlige realistiske romanen fra forrige århundre. Denne såkalte klassiske fortellerformen er bygget på en kontinuerlig årsak-virknings-kjede motivert av personenes ønsker og behov. Alle filmatiske elementer er underlagt handlingens logikk, hvor stilen søkes usynliggjort ved at elementer som tilhører lyd- og bildeside underlegges handlingen. Det er med andre ord kontinuitet som prinsipp for den såkalte realistiske filmfortellingen Ibsen viste at han behersket.

I Norge har Erik Løchens film Jakten (1959) hatt status som den første filmen som brøt med denne fortellerformen. Evensmo er på mange måter urettferdig overfor den tidligere regissør av «mainstream-filmer», Tancred Ibsen, når han ser bort fra Den hemmelighetsfulle leiligheten fra 1948. Denne filmen er såpass spesiell at den klart må ses på som et tidlig forsøk på å søke en annen vei enn den Hollywoodfilmen hadde gått. Den er også et brudd på en norsk tradisjon innstiftet av Ibsen selv.

(Cinemateket i Trondheim)