Viskningar och rop (1972)

På en herregård fra 1700-tallet ligger Agnes for døden, angrepet av kreft. Hun pleies av tjenestepiken Anna. Agnes’ to søstre har også kommet til dødsleiet. Søstrene prøver å støtte henne, men kan ikke uttrykke sin falske medlidenhet annet enn gjennom påtatt høflighet. Den ene, Karin, er kald med en selvkontroll som sjelden gir rom for innsyn i hvem hun egentlig er, mens Maria er karaktersvak og overfladisk. Den eneste som virkelig gir Agnes kjærlighet og varme, er Anna. Hun står for den ubevisste godhet, den ureflekterte oppofrelse, den som bærer all smerte, og hun er objekt for de andres nedrighet og ondskap uten selv å bli som dem.

I Viskninger och rop viderefører Bergman ideer fra noen av sine mer allegoriske verk fra slutten av 1950-tallet. Filmen er en sterk og stringent syntese av bergmansk problematikk: Den smertefulle tvil om Guds eksistens, døden som en ubønnhørlig avslutning på en tilværelse preget av onde løgner og det vanskelige ved å bygge broer mellom sinn – noe som tross alt er mulig, om man griper øyeblikkene når de inntreffer.

Filmen ble nominert til fem Oscar-statuetter, men bare Sven Nykvist tok en med seg hjem for sitt nydelige foto

(Bergen filmklubb høsten 2008)