Bitter ris (1948)

Bitter ris er lagt til Po-dalen der bykvinner hvert år kommer for å arbeide på rismarkene. De Santis skildrer i neorealistisk ånd rispikenes strenge levekår, hvordan kvinnene sliter i rismarkene under alle mulige værforhold, de overbefolkede, skitne sovesalene de er parkert i og de trakasserier de er utsatt for gjennom den usynlige, allmektige godseierens tillitsmenn.

Men i denne reportasjen fra rismarkene flettes det inn en melodramatisk intrige der Silvana (Silvana Mangano), godt påvirket av gangsterfilmer og ukeblader, forelsker seg i en annenrangs skurk som er ute etter å stjele risavlingen. Filmer mister dermed mye av sin neorealistiske kraft. Grunnen til dette ligger nok i at filmen opprinnelig skulle finansieres av kommunistpartiet, men de trakk seg og et kompromiss-manus ble filmet med et amerikansk filmselskap i ryggen.

Bitter ris ble en stor kassasuksess, ikke minst på grunn av sin erotiske atmosfære og den yppige Silvana Mangano i sin første store rolle. Dessverre er kanskje filmen nettopp mest kjent for kameraets dvelende opptatthet ved riskvinnenes nakne lår.

De Santis klarte aldri å løsrive seg fra erklæringen om at filmen først og fremst skulle være realistisk, folkelig og nasjonal, og har da heller ikke overlevd neorealismen slik som de store italienske regissørene Fellini, Pasolini og brødrene Taviani.