Tabu (2012)

I anledning Z-nummeret om portugisisk film (NR. 2 / 2018), tar NFK inn en veldig spesiell tittel.

«Det hele er gjennomført komisk som en fabel, men samtidig fullstendig realistisk og tragisk. Tabu vil bli stående som en klassiker. Merk mine ord.» – Ulrik Eriksen.

Miguel Gomes blir sett på som et aldri så lite stjerneskudd i portugisisk film. Hans tredje spillefilm Tabu har siden premieren på filmfestivalen i Berlin skapt henrykte reaksjoner fra publikummere som ikke helt veit hvordan de skal beskrive denne forfriskende annerledes filmen som er både underholdende og rar, eksentrisk og bevegende.

«Den nye filmen til den portugisiske auteuren Miguel Gomes kan kanskje se ut som en litt sær cinematek-aktig sak,» skriver Peter Bradshaw i The Guardian. «Men det er faktisk en godbit: øm, eksentrisk, og besatt av en distinkt type uskyld – og den er også veldig sjarmerende og morsom.»

Første del av Tabu er lagt til Lisboa anno 2010. Aurora, en eldre dame, mister alt hun eier på casino, og anklager hushjelpen Santa for å ha forhekset henne. Da hun blir alvorlig syk i romjula, ber hun sin oppofrende nabo Pilar om å spore opp en mann fra hennes fortid: en viss Gianluca. Del to er et tilbakeblikk – fortalt i ettertenksom voice over av Gianluca – på hans og Auroras første møte, i en ikke navngitt portugisisk koloni i Afrika. Der lever de to på lånt tid, i skyggen av fjellet Tabu og med trusselen om frigjøringskrig som rykker stadig nærmere.

Tabu er en vakker, melankolsk og morsom film, i sort-hvit og med tydelige referanser til filmhistorien – særlig til stumfilm. Den er en historie om forbudt kjærlighet, en samtidskommentar, en flørt med kolonialismens estetikk og en konstatering av dens politiske umulighet. Og i bakgrunnen lurer en vaktsom krokodille …

«Tabu er en av disse ytterst få filmene som oppleves som duggfriskt blod, et verk som gjør noe helt eget og preges av filmskaperens nysgjerrighet i møte med filmmediet.» – Montages

Omtale: Cinemateket i Oslo