Amarcord (1973)

Amarcord er en stort anlagt komedie om den frodige og fargerike befolkningen i en italiensk provinsby på 1930-tallet. Til tross for Fellinis løse og episodiske fortelleform, er filmen særdeles underholdende. Den springer lett fra det ene burleske opptrinnet til det andre.

Handlingen konsentrerer seg mest om familien til den tyranniske anti-fascisten Aurelio. Hans koleriske temperament formidles i en av filmens mange uforglemmelige scener: Han får, under en av familiens middager, vite at den ene sønnen, som var på kino kvelden i forveien, fra galleriet har urinert på herr Brundis hatt. Aurelio kjeppjager den unge mannen i harnisk, mens den øvrige familien fortsetter å innta middagen fullstendig upåvirket.

Amarcord er et oppgjør med fascismen, men også den katolske kirkes sneversynte seksualmoral blir gjenstand for Fellinis harsellas – for ham fanger kirken individene i umodne og barnlige seksuelle fantasier. Mange episoder syder av undertrykt og frustrert lidderlighet.

En rekke kvinneskikkelser er opphav til mennenes ustanselige, men sjelden tilfredsstilte, appetitt på amorøse eventyr. Så galt går det for én av dem, at han ender som pasient ved et mentalsykehus. Når han besøkes av sin familie klatrer han opp i nærmeste tre der han om og om igjen slynger ut sin lengsel: «Jeg vil ha et kvinnfolk!» Alle som prøver å få ham ned fra treet får en stein i hodet.

(Cinemateket i Bergen, ved Ole Petter Bakken)