Gudfaren 3 (1990)

Gudfaren-trilogiens avslutning er en av de mest omdiskuterte filmene gjennom tidene. For mange virket filmen unødvendig, og resultatet omtales som oftest som middelmådig, eller verre. Mye av grunnen er selvsagt den utilnærmelige kvaliteten til de to første filmene. Fallhøyden var så stor at man skulle kunne forvente at Coppola selv skjønte at han burde la være.

Don Michael Corleone sitter ensom på toppen i 1979. Hans ønske er å gjøre forretningene sine lovlige, blant annet slik at hans ekskone Kay igjen kan ha et forhold til han. Han har tatt nevøen Vincent under sine vinger. Vincent er sønn av Michaels bror Sonny (James Caan i de to første filmene), og har arvet farens ustyrlige temperament og voldelige tilbøyeligheter. Michael har pekt ut Vincent som sin arvtaker, men Vincent er ikke enig med Michael om at geskjeftene bør bli lovlige, og han legger planer sammen med Joey Zaza bak onkelens rygg. Dessuten forelsker han seg i Michaels datter Mary, et forhold gudfaren ikke kan akseptere.

Gudfaren del 3 er langt ifra en dårlig film, men den er ujevn. Rolleprestasjonene spriker veldig, med en god Garcia, en middels Pacino og en legedarisk dårlig opptreden av Sofia Coppola som Mary Corleone (hun er heldigvis en bedre filmregissør enn skuespiller, jfr The Virgin Suicides og kinoaktuelle Lost in Translation). Som episk filmunderholdning holder filmen likevel godt, og den viderefører Corleone-historien på en bra måte. I klasse med de to første er den ikke, men visningene av Gudfaren del 3 gjør at hele trilogien kan ses nesten i ett – på godt og vondt.

(Trondheim filmklubb)