The Long Day Closes (1992)

Er The Long Day Closes en kjærlighetserklæring til kinofilmen? Vi følger barndommen til Bud, en ung gutt som vokser opp i Liverpools bakgater i etterkrigstidens England. Han lever i en voksen verden hvor hans eneste kontakt med andre barn er via skolen. Når Bud tar turen innom den lokale kinoen lyser han derimot opp. Det virker som om karakterene og hendelsene som flakker over lerretet er hans virkelighet, mens alt annet kun er en blek skygge.

Terence Davies gjør en kjempejobb i denne filmen på bildesiden. Det virker som om ethvert bilde er gjennomtenkt ned til minste detalj. Vinduer spiller for eksempel en stor rolle, både som formidlere av lys til scenen, men også for å avgrense bildet. Kinobildet som flakker over lerettet, og Buds ansikt blir effektivt speilet gjennom sollys som går gjennom glass dekket av regndråper og ildens dans i et bål. (Også her er Bud utenfor handlingen da han står innendørs og ser familien koser seg ved bålet gjennom et vindu)

Det er mye å like ved denne filmen, men det krever noe av tilskueren. Filmen består av mange statiske, nesten uendelige tagninger som krever litt konsentrasjon, men vi elsker da det, gjør vi ikke? The Long Day Closes minner på mange måter om en stumfilm. Delvis på grunn av den sparsomme dialogen og dels på grunn av at den hurtige klippingen, som vi kjenner så godt fra nye filmer, er fraværende. Hvis du trives med å sitte i en mørk sal og bli fanget av det som skjer på lerettet, uten at det egentlig skjer så alt for mye så vil du like denne filmen. Og ja, det er en kjærlighetserklæring.

red
Trondheim filmklubb