I løpet av et par års tid vil alle norske kinoer sannsynligvis være utstyrt med maskiner for digital visning og de gamle 35mm kinomaskinene vil være demontert eller står og støver bort i en krok. Dette blir en ny utfordring for filmklubbene som til nå har kunnet velge mellom film på 35mm fra både kommersielle distributører, filmklubbforbundet og Arthaus og til og med fra filmarkiv i inn og utland.
Vi kan med en gang slå fast at den tekniske utviklingen kan by på både fordeler og ulemper for klubbene. En opplagt ulempe er at 35mm maskinene forsvinner fra kinoene og at filmklubbene dermed ikke lenger kan vise alle filmklassikerne som er tilgjengelig i dette formatet. Et annet problem er at filmklassikerne ikke nødvendigvis er de første filmene som blir digitalisert og dermed gjort tilgjengelig for filmklubbene. Det følger foreløpig relativt høye kostnader med en overføring av film til digitalt kinoformat.
Få en 35mm filmframviser
På den annen side vil filmklubber nå ha en unik sjanse til å skaffe seg 35mm framvisere som kastes ut av kinoene. Mange steder vil det bety at filmklubben selv kan innrede sitt visningslokale og benytte seg av det eksisterende 35mm tilbudet i mange år framover. Klubber som allerede har 35mm utstyr får heller ingen umiddelbare problemer med filmtilgangen.
Innkjøp av digitale kinomaskiner er foreløpig kostbart. I dag regner man med en kostnad på rundt en million kroner per kinosal som digitaliseres. Denne prisen vil sannsynligvis synke radikalt. De fleste filmklubber viser likevel film i sin lokale kino og kan selvsagt fortsette å bruke denne til digitale visninger når dette blir installert i kinoen. Sannsynligvis blir det digitale utstyret også enklere i bruk, slik at en kinomaskinist med lang opplæring ikke lenger er nødvendig. I nye kinosentre legges det som regel opp til at all visning i samtlige saler kan styres av en enkelt person.
Digitale filmklubber
I praksis er norske filmklubber allerede langt inne i den digital tidsalder. Mange steder er det verken framviserutstyr for 35mm eller økonomi til å sende tunge filmer fram og tilbake til distributørene. Her har man i mangel av noe bedre satset på DVD visning på lerret. Ulempene med dette er at en del distributører har vært tilbakeholdne med å leie ut film for dvd-visning i filmklubber. Visningskvaliteten er foreløpig langt fra god nok, men allerede med HD-DVD og Blu-ray disker vil dette bedre seg betraktelig. Om ikke lerretet er altfor stort vil HD antagelig være et helt akseptabelt format for filmklubbene. Projektorene blir også stadig bedre og billigere.
Når det gjelder teknikken behøver filmklubbene derfor ikke se mørkt på den digitale fremtiden. Et annet område som vil bli påvirket og hvor det er utvikling på gang er hvordan filmdistribusjon og utleie skal skje i fremtiden. Filmprodusenter og andre rettighetseiere både frykter og elsker den digitale fremtiden. Dersom den nye standarden for digital kinofilmvisning blir gjennomført får produsentene, i hvert fall teoretisk sett, god kontroll på alle kinovisninger. Alle digitale filmkopier, som foreløpig distribueres på harddisker, er kodet slik at kinoen som skal vise filmen må ha en kodenøkkel for å få åpnet den. Kodenøkkel kan distributøren utstede for en eller flere visninger, for et tidsrom eller en periode. Uten nøkkel er kopien verdiløs, unntatt for den hackeren som knekker koden da.
For andre formater er det selvsagt vanskeligere å kontrollere bruken av filmkopiene. Forsøk på å kode DVD har møtt stor motstand og kodene har som regel vist seg lette å forbigå. Det skal også mye til å holde kontroll med hva slags visningssted som viser filmen, selv om den i utgangspunktet er solgt for hjemmebruk.
Lovlig ramme
I den siste tiden er det gjort en del forsøk på å bringe visninger i skoler, institusjoner og foreninger inn i en lovlig ramme. En modell er den Norsk filminstitutt har forsøkt seg på, nemlig å kjøpe separate rettigheter til visning i skoler (og filmklubber) og selge DVD med disse rettighetene inkludert. Filmklubbforbundet har også en avtale med en større aktør på non-theatrical markedet, som innebærer at forbundet kjøper DVD’er som leies ut til klubbene og betaler en fast sum til distributøren for hver visning. Mange av de vanlige kinodistributørene leier også ut film på DVD til filmklubber, prisen er som regel den samme som for 35mm, men fraktomkostningene blir selvsagt langt lavere.
I disse dager går også flere kommersielle aktører ut til skoler og lignende med tilbud om en slags abonnement som skal gjøre det lovlig for skolene å vise film på DVD. Selskapene heter blant annet Norwegian Film (www.norwegianfilm.as ) og Motion Picture Licencing Company (www.mplc.com ). De gjør avtale med produsenter og innkasserer penger fra skoler og andre institusjoner som ønsker å vise film i forbindelse med undervisning, møter osv. Dessverre setter disse selskapene som betingelse at det ikke tas billettinntekter og at man ikke annonserer for visningene. Et slikt abonnement er derfor foreløpig ingen løsning for filmklubber, selv om klubbene velger å la medlemskontingenten inkludere fri inngang på alle visninger. Systemet virker ellers slik at rettighetshavere som ønsker å dele inntektene fra ordningen inngår en avtale med et eller flere av de overnevnte selskapene. Deretter deles inntektene mellom selskapet og rettighetshaverne. Fordelingsnøkkelen mellom rettighetshavere skjer på grunnlag av rettighetshavernes andel av det totale videomarkedet og ikke på grunnlag av hva som faktisk blir vist av abonnentene. Med en slik ordning blir det fremdeles ulovlig for abonnentene å vise film fra rettighetshavere som ikke er med i abonnnementsordningene, men antagelig vil ingen kunne holde kontroll på dette.
Film fra nettet
En annen distribusjonskanal som rører på seg er nettdistribusjon der Norgesfilm (www.filmarkivet.no ) er en av aktørene. Selskapet selger film over nettet og man betaler for hver visning. Foreløpig er det relativt lav kvalitet på filmene som streames, men selskapet melder at kvaliteten vil bli bedre i nær fremtid. Distribusjonsformen gir en enkel mulighet for betaling per visning og vil dermed kunne gi rettighetshavere en kompensasjon som nøyaktig tilsvarer bruken av den enkelte film. Filmklubber har mulighet for å kjøpe en god del av filmene fra Norgesfilm og selskapet vil i fremtiden forsøke å legge forholdene til rette for filmklubbvisninger. Også andre aktører jobber med denne type film-on-demand løsninger, men ingen av dem har så langt vist særlig interesse for filmklubber.
Digitale cinematek
Overgangen til digitale kinovisninger har også gitt støtet til et nytt cinematekprosjekt i regi av Norsk filminstitutt. Prosjektet har fått millionstøtte som Høyteknologiprosjekt og startet opp sommeren 2006. Det hele går ut på at det skal startes såkalt digitale cinematek i sju norske byer: Oslo, Bergen og Trondheim (her blir det digitale et supplement til eksisterende cinematekvirksomhet) samt Kristiansand, Stavanger, Hamar og Tromsø. Prosjektet har hatt et visst samarbeid med filmklubbene i de aktuelle byene, men tanken er at det skal presenteres for offentligheten som noe nytt og spennende. Repertoaret vil bestå av samme type film som vises i filmklubber, men altså kun digitalt. Det er meningen at samme film skal vises på samme tid i de forskjellige byene, slik at man får til et felles informasjonsframstøt på nasjonalt plan.
Filmklubbforbundet ser for seg et samarbeid mellom filmklubbene og de digitale cinematekene, slik det allerede er samarbeid med de tradisjonelle cinematekene i Trondheim og Bergen. Forhåpentligvis vil det også bli mulig for vanlige filmklubber å vise filmene som klareres til cinematekvisning. Om man kan få til dette avhenger av hva slags avtaler man klarer å oppnå med distributører og produsenter. Uansett er det naturlig og se på filmklubber og cinematek som to kulturinstitusjoner med samme målsetting og dermed mulige samarbeidspartnere. Det er viktig at man støtter opp om hverandre og samarbeider. Dette gjelder jo både filmklubber, cinematek, festivaler og kvalitetsbevisste kinoer.
Konklusjon?
Det er kanskje for tidlig å konkludere i forhold til hvordan filmklubbene vil finne sin plass i den digitale filmens verden. Det som har skjedd så langt er at dvd-revolusjonen har gitt en økende filminteresse ute blant folk og en økende interesse for å starte filmklubber. Klubbene skaper både et sosialt miljø rund filmvisningene og byr på ”tilleggsmateriale” i form av kursopplegg, seminarer, regissørbesøk og foredrag. Tilgangen på all verdens film til privat visning har imidlertid også ført til at de største filmklubbene ikke har like mange medlemmer som tidligere og at en del klubber sliter med å finne et riktig nivå på virksomheten. Det meste tyder imidlertid på at filmklubbene vil finne sin plass i den digitale verden og at de etter hvert vil en god tilgang på film i digitale formater uten altfor store omkostninger. Foreløpig er det antageligvis riktig at filmklubbene satser bredt og viser film i de beste tilgjengelige formater og i en ramme som gjør filmklubben til en filmkulturell opplevelse utover det vanlige. ji
