Øystein Egge, styremedlem i Filmklubbforbundet, deltok på årets filmfestival i Locarno som medlem av FICC-juryen. Her er hans stemningsrapport fra filmene og festivalen han opplevde.
Som filmklubber har jeg støtt mottatt forespørsler om muligheten til å delta i jury for FICC på diverse filmfestivaler rundt om i verden. FICC/IFFS (International Federation of Film Societies) er en internasjonal paraplyorganisasjon som NFK er en del av. Festivaljuryen er kjent som «de som deler ut Don Quijote prisen». Selv om det er et trangt nøkkelhull man må gjennom for å få æren, kunne jeg ikke la muligheten til å sitte i jury på den prestisjefylte Locarno Film Festival i Sveits gå fra meg. Jeg nærmest hoppet i været da jeg fikk beskjed om at jeg fikk oppdraget. Juryen bestod av Tajta Krisztina fra Ungarn, undertegnede og Sebastiano Caroni fra Sveits (tradisjon tro er det en i juryen som skal være lokalkjent og fungere som sekretær). Locarno er en solfylt havneby i nordenden av Lago Maggiore ved foten av alpene, sør i det italiensk-snakkende Sveits. Bussturen dit tok omtrent to timer fra Malpensa lufthavn utenfor Milano. Locarno film festival kan på noen måter sammenlignes litt med Tromsø her i Norge. Det er en forholdsvis liten by der hele byen, altså butikkene, utestedene og befolkningen, er med på å skape den helhetlige festivalfølelsen. Det er ikke mange kvadratmeterne i byen som ikke tyder på at noe helt spesielt er i gjære.
Noen andre elementer som gjør Locarno spesiell er at den forsøker å sette den erfarne cinefile i hovedsetet. Utfordrende kunstneriske filmer preger plakaten, samt store omfattende retrospektiver. I år var retrospektivet viet det gigantiske produksjonsselskapet Titanus. Navn som Fellini, Rosellini, Petri, Corbucci, De Sica, Antonioni og Argento har alle vært innom og laget noen av sine beste verker der. Sistnevnte dukket også opp på festivalen for å presentere sin debut The Bird with the Crystal Plumage (1970) til stor glede blant de oppmøtte. Ellers er festivalen kjent for å ha en av verdens største utendørskinoer. Piazza Grande har noe slikt som et ti etasjer høyt lerret, plass til 8000 publikummere og viste hver kveld de mer «tilgjengelige» filmene i årets program. Høydepunktene for min del var Olivier Assayas’ nyeste, Clouds of Sils Maria (2014) og Luc Besson sin Lucy (2014). Piazza Grande er også hovedscene for æresprisutdelinger, som i år gikk til navn som Armin Mueller Stahl, Jean-Pierre Léaud, Angés Varda, Mellanie Griffith og Juliette Binoche.
Nevnte superstjerner dukket også opp på spørsmål- og svar begivenheter med stor takhøyde dagen derpå. Slik sett er Locarno ganske unik, en kan få muligheten til å slå av en prat med store idoler. Personlig fikk jeg æren av å hilse på Agnes Varda, Jonathan Pryce, Pedro Costa, Lav Diaz og Garret Brown for å nevne noen. Sistnevnte hadde en svært informativ og underholdende master-class under festivalen, og filmer han har deltatt i, som Rocky (1976) og The Shining (1980), ble vist. Garret Brown er kjent for å ha funnet opp Steadicam, og under master-classen viste han klipp fra en lang karrière, gav oss en demonstrasjon av hvordan apparatet fungerte, samt snakket om hvordan det har vært å jobbe med navn som Scorcesse, Kubrick, De Palma og Spielberg.
Bortsett fra et flott sideprogram, med spennende nye stemmer og filmer av gamle travere, var det hovedprogrammet jeg hadde blitt huket inn til å bedømme. Programmet besto av sytten filmer som varierte fra en time og femten minutter til fem timer og førtifem minutter. Sistnevnte storverk var det Lav Diaz som sto bak og han stakk av med både Don Quijote prisen og juryens hovedpris Golden Leopard for filmen. Ellers kunne programmet skilte med nye filmer av navn som Eugéne Green, Sundance favoritten Alex Ross Perry, argentinske Martin Rejtmann, slow-cinema mesteren Pedro Costa, Harvard Sensory Lab regissøren J.P. Sniadecki samt traveren Paul Vecchiali.
Vi delte som nevnt ut Don Quijote-prisen til Lav Diaz for hans bauta av en film, Mula sa kung ano ang noon (From What was Before, 2014). En stillferdig, statisk film som tar seg den tiden den trenger for å portrettere historien som ledet opp mot marshall law tiden som preget Fillipinene utover 70-tallet. Diaz har basert filmen på sine egne minner fra årene mellom 1970 og 1972. Han evner å gi oss innsikt i et særdeles troverdig samfunn som lever på naturens premisser i et limbo mellom det som har vært og det som lurer i horisonten. Naturens premisser kommer til uttrykk i filmens cinematografi, og i alle bildene er naturen rammeverket for menneskenes handlingsrom, både bokstavelig og som metafor. I sin lengde er filmen kompromissløs, men i kraft av bildene og de svært gode rolleprestasjonene skaper filmen er alternativ temporalitet som suger tilskueren opp i seg, og tiden flyr. Du kan lese FICC juryens felles begrunnelse her
Pedro Costas Cavalo Dinheiro (Horse Money, 2014) fikk hederlig omtale. En svært sterk film om en aldrende manns erindringer og oppgjør med seg selv under de siste dagene av livets høst. Svært godt sammensatt av bilder med en etnografisk-stillbilde-kvalitet og et mørkt og trangt landskap bestående av mur og skog. Hederlig omtale fikk også Yuriy Bykovs Durak (The Fool, 2014). En drivende god fortelling om en arbeiders forsøk på medfølelse og handling i møte med et gjennomkorrupt og korrumpert samfunn. Karakterene er satt på spissen i den grad at hoderystninger og latter sitter løst, men de fungerer også som virkemidler som hamrer inn et budskap om at naiviteten ikke må dø til fordel for selvopphevelse og splittelse. Filmen har en stilig musikkbruk og en bruk av lekre trackingshots og close-ups som skaper en god dynamikk.
Ellers var det mye kvalitet å spore i programmet: Ventos de Agusto av Gabriel Mascaro (2014), A Blast av Syllas Tzoumerkas (2014), The Iron Ministry av J.P. Sniadecki (2014), Listen up Phillip av Alex Ross Perry (2014) og Fidelio, l’oddyssée d’Alice av Lucie Borletau (der Anders Danielsen Lie dukket opp i en fornøyelig rolle)(2014) var alle filmer som lett kan dele fjerdeplassen.
Som publikumsfestival kan jeg godt anbefale Locarno; det er mye god film, konserter, særdeles god mat og diverse begivenheter. Temperaturen var god og Piazza Grande er verdt et lite besøk i seg selv. Prisnivået er derimot et mulig hinder, men det ligger ikke langt unna nivået på vår egen festival i Tromsø.
