NRK-ledelsen bruker vikarierende argumenter når den sensurerer bort filmen ”Et lite stykke Norge”. Dette er et klassisk tilfelle av sensur der den egentlige begrunnelsen sannsynligvis er politisk. Ytringsfriheten ofres fordi visning av filmen kan ha uheldige konsekvenser for norsk næringsliv, deres ansatte og vårt forhold til fremmede makter. Er dette grunn god nok?
NRKs argumenter for ikke å vise filmen har gått på at filmen ikke holder nødvendig kvalitet og at den ikke er nøytral i forhold til sitt tema. Begge argumenter virker urimelige når man sammenlikner med mye annet som vises på statskanalen, men samtidig uangripelige i den forstand at vi som da ikke får sett filmen vanskelig kan argumentere saklig i mot dette utover å påpeke at filmskaperen har lang erfaring og har laget gode reportasjer tidligere.

Mange har likevel argumentert godt for visning av filmen, men uten effekt. Sannsynligvis er dette fordi NRK-ledelsen har seilt med falsk flagg i sin argumentasjon. I pressen har det i ettertid kommet fram at NRK har mottatt flere brev, blant annet fra det såkalte ”Næringslivets sikkerhetsråd” (NSR) der det advares mot å vise filmen. Bedriften Aker Kværner, som nektet å la seg intervjue av filmskaperne har åpenbart også engasjert seg sterkt mot visning av filmen og henvendelser derfra kan likeledes ha påvirket NRK-ledelsen. Kanskje har NRK også vært utsatt for et politisk press. I et demokrati hadde det vært fint om vi kunne være sikker på at det var åpenhet i slike saker.

Det ville vært langt bedre for sensurdebatten om det var de grunnleggende hindre for ytringsfriheten som ble fokusert og ikke mer eller mindre velformulerte betraktninger om kvalitet og nøytralitet. Både kvalitet og nøytralitet er svært generelle og subjektive begreper som til en viss grad unndrar seg saklig argumentasjon, mens ytringsfrihet i utgangspunktet er absolutt. Så får man diskutere behovet for unntak og om de er verd prisen.

Det er i en slik sammenheng at brevet fra NSR er langt mer interessant enn kringkastingssjefen og hans medarbeideres synsing. NSR advarer mot visning av filmen fordi de mener at den i den nåværende tilspissede verdenssituasjonen kan sette norske liv i fare. Dette er et godt argument, og det kan være reelt. Det NSR ikke nevner, men som selvsagt ligger i kortene, er at visning av filmen også kan virke negativt for norske bedrifter og føre til økonomisk tap. Uansett kan begge disse argumentene sies å være gyldige i en debatt omkring visning av filmen. Andre forhold, som kan ha betydning for om filmen bør vises eller ikke, er relasjonene til våre allierte som driver krigføring i Irak. Vil det bli en belastning for dem? Kan de true oss? Vil de kunne trekke tilbake støtte til Norge om vi skulle trenge det?

Opp mot dette står hensynet til ytringsfriheten som er grunnleggende for de demokratiske samfunn våre allierte sier de kjemper for i Irak. Hvor langt skal vi gå i å bruke tortur, våpenmakt og i dette tilfellet sensur for å forsvare nettopp de verdier som skal sikre oss mot at nettopp slike virkemidler ikke behøver å brukes?

Det er selvsagt fornuftig å ikke provosere folk som kanskje vil bruke vold mot en selv eller andre. På den annen side kan unnfallenhet på den ene eller den andre måten føre til verre problemer seinere. Om man ikke skal kunne diskutere slike dilemmaer åpent, men hjemme seg bak stedfortredende argumenter, er det fare på ferde. Så vidt jeg forstår handler Borgens film om nettopp dobbeltmoralen som ligger i at norske bedrifter driver supporttjenester i forhold til USAs krigføring i Irak og at norsk krigsmateriell brukes til krigføring som det norske folk har tatt klar avstand fra. Dette er i utgangspunktet fakta som ingen benekter. Sannsynligvis burde norske bedrifter heller slutte å utføre krigsrelaterte tjenester enn å forby filmer som dokumenter at vi faktisk tilbyr disse tjenestene. Sannsynligvis ville ansatte i norske bedrifter vært langt tryggere om de ikke laget krigsmateriell som brukes i sammenhenger vi ikke på noen måte vil bli assosiert med. På den annen side, er vi åpenbart tvunget, gjennom et politisk og militært avtaleverk, til å hjelpe våre allierte med våpen og annen støtte. Allianser handler jo om at alle parter bidrar, ikke om ensidig hjelp. Sannsynligvis er det denne type politiske hensyn som stopper visningen av ”Et lite stykke Norge”. I Irak-krigen har norske politikere forsøkt en balansegang mellom det klare folkelige nei til krigen og behovet for å støtte våre nære allierte, i første rekke USA og England. Det er viktig at dette kommer fram, det er viktig at det blir diskutert og det er viktig at vi får illustrert virkningene av denne politikken også gjennom filmer som ”Et lite stykke Norge”.
ji