Å leve sitt liv (1962)

Leve sitt liv er en av Godards vakreste og mest stilrene filmer. Gjennom tolv tablåer presenteres vi for Nana, i Anna Karinas ikoniske og uforglemmelige skikkelse. I løpet av filmen går hun fra et døende ekteskap og en jobb i en platebutikk til en tilværelse som prostituert. Godard har ikke hastverk med den narrative fremdriften, og det er nettopp dvelingen og meditasjonen som gjør at filmen stråler, enten det er snakk om et nærbilde av Anna Karina som holdes i det som ellers ville være en unaturlig lang periode, eller sekvensen på en kafé, hvor en fransk filosof (Brice Parain) forteller Nana om lingvistisk filosofi og om språkets utilstrekkelighet.

Leve sitt liv er først og fremst, men ikke ene og alene, en studie av en kvinne. Anna Karina har en helgenaktig aura og fremstår som uskyldig, oppriktig og ren, til tross for at hun ender opp som prostituert. Vendepunktet i filmen inntreffer når Nana sitter i en kinosal og gråtende ser de sterke nærbildene av Maria Falconetti i Dreyers stumfilm Jeanne D’Arc, en film Leve sitt liv tydelig er inspirert av. Denne scenen, som utspiller seg i stillhet, er fantastisk, og en av den nye bølgens mest kjente.

Leve sitt liv er en av Godards mest personlige filmer. Dette er hans portrett av sin kone Anna Karina, men det er også en selvbevisst meditasjon over måten han betrakter henne og virkeligheten på. I en scene ser vi en av Nanas kunder lese fra Edgar Allan Poes The Oval Portrait, om en kunstner som maler et portrett av sin kone og ser henne dø i det øyeblikket portrettet er ferdig. Det vi hører er Godards egen stemme, ikke skuespillerens.

Leve sitt liv fortelles gjennom et meget personlig kameraøye som iakttar og observerer løst sammenføyde, men meget subjektivt filtrerte bruddstykker av stemmer og stemninger, med Anna Karina i sentrum.

Omtale: Cinemateket.