Alene mot alt (1998)

Seul contre tous

Alt bråket rundt Gaspar Noés debutfilm truet med å overskygge dens filmatiske kvaliteter. Erigrerte peniser og pripne kinodirektører er en dårlig kombinasjon skulle det vise seg, men som vanlig førte det til større interesse rundt filmen enn hva en smal europeisk kunstfilm vanligvis klarer å generere på egen hånd. Filmens hovedperson, ”slakteren”, er en gjennomgangsfigur i Noés filmer. Han dukket først opp i kortfilmen Carne og han stikker også innom i Noés siste film, Irréversible, der han i begynnelsen av filmen fungerer som en slags forbindelse fra Alene mot alt. Her får vi fortalt slakterens historie.

Det er fristende å se på slakterens berserkgang i et svært lite flatterende fremstilt Paris på slutten av 70-tallet, som en parallell til Howard Bickles hevntokter mot menneskeheten i Scorseses Taxi Driver. Men i motsetning til Scorseses mer romantiserende portrett av outsideren, er Alene mot alt blottet for all form for sympati for sin hovedperson. Man blir ikke bedt om å forstå slakterens handlinger, årsakene til hans nihilisme forblir usagt. Dette er kanskje noe av grunnen til at filmen gjør et så sterkt inntrykk. Noé pøser på med ekspressive virkemidler og volden er brutal og ekkel, men i bunnen ligger vår manglende evne til å forstå dette raseriet.

Alene mot alt er en vond og vanskelig film. Bildene er grimme, volden er stygg og hovedpersonen er usympatisk og vanskelig å forstå. Det den lykkes med er å provosere frem en reaksjon hos tilskueren. Noé presser det stygge og ubehagelige opp i ansiktet vårt og tvinger oss til å ta stilling til det.

tej
Trondheim filmklubb


Regi:

Med: Philippe Nahon, Blandine Lenoir, Franckie Pain
Lengde: 93 min
Aldersgrense: 18 år
Tema:

35mm
Fransk