Atlantis (2019)

En prisvinnende og visuelt imponerende fremtidsfabel fra et utbombet Ukraina.

Den aktuelle konflikten og landskapet i Donbass danner utgangspunktet for Atlantis – men i filmen har vi rykket noen år frem i tid og befinner oss i 2025. Ukraina ligner et post-apokalyptisk område, langt på vei ødelagt etter krig med Russland. Den dystopiske fiksjonen er ikke så langt unna dagens virkelighet. Regissør Valentín Vasyanovitsj har uttalt at det ikke er en økonomisk, men en økologisk katastrofe som er områdets største trussel.

Konflikten i Donbass oppsto under krisen i Ukraina fra slutten av 2013 frem til den formildende Minsk II-avtalen i 2015. Området strekker seg fra det østlige Ukraina og inn i sørvestre Russland. Donetsbassenget (Donbass) er et ettertraktet industriområde der Donetsk er viktigste by, og innbefatter Russlands største kullfelt og massiv produksjon av annen tungindustri. Urolighetene har vedvart også etter avtalen i 2015; separatister med støtte fra russiske paramilitære har stått på den ene siden, den ukrainske regjeringen og deres paramilitære på den andre.

Vasyanovitsj, som tidligere har stått bak det virtuose fotoet i det grensesprengende Ukraina-portrettet Stammen (2014), har i Atlantis både regi og foto. Han har valgt å fortelle sin film gjennom 28 tagninger – mange av dem visuelle tablåer som fanger både skjønnheten og grusomheten i det utbombede og øde landskapet. Krigsveteranen Sergiy trer frem som filmens hovedperson; han har posttraumatisk stresslidelse og må holde hjulene i gang, i et forsøk på å finne mening i tilværelsen etter at smelteverket der han jobber sier opp ansatte i hopetall. Han slår seg sammen med en frivilliggruppe som graver opp lik etter krigen og identifiserer dem så langt det lar seg gjøre. I arbeidet møter han Katya, som kanskje kan hjelpe ham å se fremover.

Atlantis vant hovedprisen under Tromsø internasjonale filmfestival i år og prisen for beste film i Horisonter-seksjonen (Orizzonti) under fjorårets filmfestival i Venezia.