Bonnie and Clyde (1967)

Å se Bonnie and Clyde er som å se Arthur Penn gjenerobre dem amerikanske gangsterfilmen etter at den hadde vært på utlån hos den franske Nye Bølgens genrebevisste regissører som Godard og Truffaut. For Penn er tydelig formet av den intellektuelle europeiske kunstfilmen på begynnelsen av 60-tallet, med sin lekfulle og utfordrende visuelle stil og karakterenes selvbevisste framtoning foran kamera. Men lik Nicholas Ray og Sam Pekinpah står han like mye med det ene benet godt plantet i arven fra den klassiske Hollywood-filmen, med sin lojalitet til genre og stjernesystem.

Dette gjør Bonnie and Clyde – sett med et europeisk øye – til et definitivt høydepunkt fra amerikansk 60-tall. Med sin stilsikre blanding av gangster og road movie, fransk Ny bølge og klassisk Hollywood, treffer den en rastløs nerve med røtter tilbake til den amerikanske western-filmen. Det hviler noe deilig og faretruende, på samme tid komisk uforløst over karakterene i Bonnie and Clyde. Arthur Penn har lykkes usedvanlig godt i å etablere en kortpustet stemning som får filmen til å hele tiden balansere mellom romantisk eventyr og brutal virkelighet. Warren Beatty og Faye Dunaway framstiller på utmerket vis virkelighetens kjærlighetspar Clyde Barrow og Bonnie Parker, som ut i fra tilfeldigheter og romantiske forestillinger om ære og berømmelse kjører rundt med sin gjeng og raner banker på den amerikanske landsbygda på 30-tallet. Det er mytene om de store revolvermenn og lovløse bander som driver dem; ambisjonen om å skrive sine navn inn i den amerikanske historien.

Men det er tilfeldigheter, mer enn nødvendigheter, som driver dem ut i lovløsheten. Mens Clyde driver litt ørkesløs skuddtrening ved en forlatt gård, kommer den svarte familien som må forlate gården kjørende for å ta en siste avskjed med gården som banken har overtatt. Av ren sympati med familien sender Clyde avgårde et skudd i bankens «No Trespassing»-skilt. Clyde tilbyr pistolen til den svarte farmeren, og utbryter med stolthet i stemmen, liksom i forbifarten: «We rob banks». Han har ikke ranet en ennå, men han har fått et bankraner-image å leve opp til. Slik hviler det en kjærlighetsfull, men ironisk distanse over filmen: Bonnie skriver sin egen historie på klønete vers gjennom hele filmen. Både Bonnie og Clyde poserer villig foran kamera etter et av sine ran, og etter deres første ran danser Bonnie lykkelig foran speilet på motelrommet mens hun synger: «We’re in the money». Og det er denne selvbevisstheten – de oppfører seg som om de selv drømmer om å være med i en film – som både fører tankene hen til Godards univers, og som plasserer Bonnie and Clyde inn i en tid der aviser, radio og magasiner – massekulturen – for alvor har begynt å skape sin egen banale og romantiske virkelighet av myter og helter; om enkeltindividet som står opp mot systemet.

Sannsynligvis anser Clyde et bankran for å være det ypperste uttrykket for sin egen frihet og uavhengighet. Men Penns bilder av ham – stadig innrammet av bilvinduer, dører, speil – viser hvor feil han tar. Mange kritikere hadde sterke innvendinger mot den brutale grafiske volden i filmen da den kom, men en viktig innvending var at Bonnie og Clyde aldri var sadistiske eller onde. De dreper bare når de må, og den mest brutale volden blir rettet mot Bonnie og Clydes bande. Bonnie and Clyde kan slik sees som en tragikomisk parabel på det amerikanske uskyldsmotivet hentet fra melodramaene og screwball-komediene fra 30- og 40-tallet. De sentrale karakterene lengter sterkt etter å oppnå sine drømmer om sosial status, og ikke sjelden må de – ofte klossete – bryte loven for å nå dit. Men i Arthur Penns univers skal vi se at det ikke finnes noen romantiske snarveier for å oppnå sine drømmers mål.

Omtale: Trondheim filmklubb