Bringing Up Baby (1938)

Bringing Up Baby ble av sin samtid møtt med en viss skeptisk neserynking, men har i ettertid fått oppjustert status som den beste og morsomste screwball-komedien fra 30-tallet – og gått rett inn på de fleste lister over de ti beste amerikanske komediene. Selv husker jeg filmen som en av de mest fornøyelige filmene jeg har sett noensinne. Bringing Up Baby har holdt seg usedvanlig godt, og feier de fleste konkurrenter av banen på grunn av sin perfekte komiske timing, sine elegant vittige replikkvekslinger, sin deilige lek med kjønnsrollene og sist men ikke minst, Katharine Hepburn og Cary Grants ubetalelige samspill.

Baby i filmens tittel henspiller ikke på den ustoppelige Susan Vance (i Hepburns skikkelse), men en lumsk leopard som slipper fri fra zoologi-professor Huxleys (Cary Grant) varetekt. På toppen av det hele (i bokstavelig forstand) mister han det siste lille benet som skal på plass i det gigantiske dinosaur-skjelettet han møysommelig og pedantisk rekonstruerer. Og alt dette er selvsagt foranlediget av fristerinnen Hepburn, som er fast bestemt på å benytte alle midler i sin kur til den selvopptatte professor Huxley. Langsomt bringes han ut av sin trygge professorrolle og ut på dypere farvann med Mrs. Vance.

Men en heseblesende jakt på den forsvunne leoparden, med en dialog og handling som hele tiden framelsker forløsende og konstruktive forvirringer, gir nesten ikke tid og plass for romansen som hele tiden ligger latent, de mange erotisk ladete dobbeltbunnene i replikkvekslingen til tross. Et av screwball-komediens kjennetegn er nettopp å la replikkene stå for den erotikk de tross alt ikke kunne utøve på lerretet, og spenningen ligger i at stereotype kjønnsroller og tidens etikette er snudd på hodet. I Bringing Up Baby har Howard Hawks med sin finstemte regi sørget for at Katharine Hepburn og Cary Grants roller hele tiden leker katt og mus med tidas feminine og maskuline konvensjoner, noe som både virker frigjørende på deres karakterer og publikums lattermuskler. Manus av Dudley Nichols og Hagar Wilde. Foto av Russell Metty

(Trondheim Filmklubb)