Diktatoren (1940)

Diktatoren er Charlie Chaplins mest politiske film, en sterk satire både over Adolf Hitler og Nazi-Tyskland. Hans eget mål med filmen var intet mindre enn å få USA til å gå inn i 2. Verdenskrig på de alliertes side. Som i de fleste Chaplin-filmene er selve den ytre historien enkel, nærmest som en moralsk fabel. I de første scenene befinner vi oss i Toumania i 1918. På slagmarken møter vi Chaplin som den jødiske barbereren Harü. I det den første verdenskrig ebber ut skader Harü seg og mister hukommelsen. Når han endelig slipper ut av sykehuset styres Taumania av fryktinngytende diktatoren Adenoid Hynkel. Med effektive grep forteller Chaplin historien om den hjelpeløse jødiske barbereren og diktatoren. Til slutt smelter de to fortellingene sammen til en forrykende forviklingskomedie.

Chaplin bruker hele sitt komiske reportoar i harseleringen med Hitlers personlighet. Høydepunktene står i kø. Hynkel som demagog, Hynkel som danser ballett med jordkloden og ikke minst det komiske møtet mellom Hynkel og hans kollega Benzino Napaloni (som er fører for Bacteria). Mot slutten av filmen fjerner imidlertid Chaplin seg fra komedien. Da har barbereren Harü etter mange viderverdigheter overtatt Hynkels plass. I siste scene står Harü på talerstolen foran et stort oppbud av nazi-pamper. Da bryter Chaplins egen stemme brått igjennom. I en intens appell advarer han mot diktaturet og krigen som allerede er i full gang. Den lille vagabonden med hatt og stokk er forvandlet til engasjert samfunnskritiker og skulle aldri siden opptre på kinolerretet i sin gamle form. Diktatoren ble den siste komedien Chaplin laget, og er et av høydepunktene i hans mangslungne filmkarriere.

Omtale: Cinemateket i Trondheim