Døden er et kjærtegn (1949)

Med Døden er et kjærtegn debuterte filmregissør Edith Carlmar med et brak. En skandale, mente visse kritikere om filmen, og i Kristiansand gikk de så langt at de nektet å vise den. I Oslo ble premieren virkelig dramatisk da en mann truet med å skyte regissør Carlmar. Hva var det da som provoserte slik med Døden er et kjærtegn? Årsaken lå i filmens utilslørte erotiske skildringer, både visuelt og verbalt.

Tilfeldigheter fører den unge bilmekanikeren Erik Hauge sammen med den noe eldre direktør-fruen Sonja. Det begynner som en flørt over bilpanseret, men ender til slutt i totalhavari etter en vill ferd på begjærets motorvei. De to dras mot hverandre og forsaker på hver sin kant sitt nåværende liv for å være sammen. Erik gir slipp på jobb, leilighet og sin naive og husmorsøte for-lovede Marit, mens Sonja skiller seg fra sin rike direktørmann. Samlivet blir imidlertid ikke helt som forventet etter at de har giftet seg.

Døden er et kjærtegn har klare trekk fra film noir-genren både stilistisk og tematisk. Det er et mørkt, psykologisk kjærlighetsdrama som fortelles i lekre svart-hvitt bilder der stemningen preges av klaustrofobi og skjebnen lurer i skyggene. Filmen fortelles retrospektivt av Erik og vi får dermed et klart hint om hvor veien går for dette erotiske dramaet. Beskrivelsen av de to hovedpersonene bærer også preg av film noir, der den skruppelløse femme fatale fanger den uskyldige mannen i sitt giftige nett. Den eneste måten han kan frigjøre seg på er ved å ødelegge det han begjærer.

(Bergen Filmklubb)