Du levande (2007)

Der andre filmer utfolder seg etter vante fortellingsmessige mønstre, river Du levande tak i tilskuerene og lar de se både filmen og sin egen verden på en ny måte.
En kvinne klager til forloveden over at ingen er glad i henne. Han må hjem til steika, hun roper etter ham at hun kanskje kommer senere. En psykiater forteller kamera hva han har lært om mennesket etter 27 år i jobben.

New Orleans Brass Band øver, og blir avbrutt av en jente som leter etter vokalisten og gitaristen i Black Devils. En frisør får endelig nok av den frekke kunden sin og blir meldt til politiet. En forretningsmann faller død om på et møte.

Dette er noen av bitene i Roy Anderssons nye film Du levande. Som den forrige filmen hans, Sanger fra andre etasje, består også denne av en rekke svært stiliserte tablåer, og det er ikke bare bare å skulle føye delene sammen til en historie. Det er nok heller ikke meningen, og vi kan trygt si at Du levande ikke er som andre filmer.

Der andre filmer utfolder seg etter vante fortellingsmessige mønstre, river Du levande tak i tilskuerene og lar de se både filmen og sin egen verden på en ny måte.
Om det ikke er et plott som binder tablåene sammen, er det likevel lett å se at de hører sammen.

Alle scenene har et veldig enhetlig visuelt uttrykk, noe som gjør at drømmescener og sangnumre uten motstand passer inn mellom scener fra legekontorer, blokkleiligheter og barer.

Det blir raskt klart for tilskueren at Du levande er en intelligent film med mye på hjertet, og altså en film som har mye å by på både for hjertet og intelligensen. Mange av scenene handler om forhold mellom mennesker, enten de er foreldre og barn, ektepar, utfører en økonomisk transaksjon eller holder fest.

Er vi, som filmens psykiater sier, i grunnen ganske slemme? Er vi bare opptatt av oss selv eller er vi i stand til å gi av oss selv? Kan vi ta imot det vi blir tilbudt?

Det er ingen tvil om at Du levande er en film mange har ventet på, og forventningene har ikke blitt mindre av omtalene som har kommet etter festivalvisninger i Cannes og Toronto.

Det er sjelden å se filmer med en så klar og gjenkjennelig stil, og ikke minst er det sjelden å få se en film av en så markant filmkunstner som Roy Andersson. Alle filmvenner bør kjenne sin besøkstid.

Den svenske filmskaperen Roy Andersson har med Du levande laget sin fjerde film siden spillefilmdebuten med En kärlekshistoria i 1970 (populært gjensyn på norske kinoer i 2004). I 1975 kom Giliap, og så tok det femten år før Sånger från andra våningen kom i 2000.

Du levande kan på mange måter sies å fortsette der Sånger från andra våningen slapp, den ekstreme kontrollen over filmens visuelle uttrykk er den samme, og som før er det ingen filmstjerner å bli distrahert av i noen av rollene.

Sangnumrene er derimot en god nyvinning, og humoren har myknet opp litt denne gangen. Selv om filmen har et enhetlig preg, er den likevel full av overraskelser, enten det er en scene som tar en uventet vending, eller et sted som viser seg å være noe annet enn det vi tror.

Nettopp dette, å la oss se vante ting på nye måter, se oss selv utenfra, er det de beste filmene som får til.