Dumbo (1941)

Det er stort sett bare misantroper og andre menneskehatere som kan komme på å si at de ikke liker Walt Disney -lassikere. Med sin lune og ytterst sjarmerende karakter finnes det plass i hjertet hos alle for figurer som Bambi, Pinoccio, Peter Pan og ikke minst Dumbo. Både store og små (i sær hvis du ble født med et sett grytehanker på hodet) har et forhold til den lille elefantungen som ble mobbet for sine altfor store ører, men som lærte seg å bruke ørene til å fly. En enkel, men unektelig rørende historie. Når alt ender lykkelig; Dumbo blir sirkusets store attraksjon og moren hans, som er blitt sperret i enebur, gjenforenes med barnet sitt, er det bare den glade musikken som skjuler snufselydene i salen.

Disneys gamle tegnefilmklassikere er det endelige eksempel på at de gamle er eldst. For oss som med skrekk ser på at animasjonshåndtverket dreier seg mer og mer om å trykke på flest mulig dataknapper, er det en glede å se på en film som Dumbo, med sine fantastiske farger og livlige animasjoner, og vite at den faktisk ble laget i 1941. Walt Disney og hans skare av animatører lykkes både på 40- og 50-tallet å skape noen av de mest uforglemmelige dyreskikkelsene vi har opplevd på film og i Dumbo kommer de alle til sin rett. Her følger vi et helt sirkus av dyr, alle glimrende karikaturer av dyriske og menneskelige egenskaper forenet i ett. Skvaldrende primadonnaelefanter, tøffe «gatesmarte» skjærer, og selfølgelig den lille musa Timothy, som hjelper Dumbo med å oppdage sine skjulte talenter, er alle like morsomme filmkarakterer i dag som de var for 50 år siden.

Dumbo er for øvrig en av svært få animasjonsfilmer som har vunnet pris på filmfestivalen i Cannes (1947).

Cinemateket 1997