Easy Rider (1969)

To kompiser fullfører en lukurativ dopdeal som gir dem økonomisk frihet til å virkeliggjøre en drøm: Å krysse storparten av USA på motorsykkel, fra Los Angeles til Mardi Gras-festivalen i New Orleans, en ferd som tar oss med gjennom et tverrsnitt av det amerikanske samfunnet, fra hippie-kollektivene til småbyene. En slags jakt på den amerikanske drømmen, etter mening og forståelse.

Filmen er ofte katalogisert som en biker-film, uten å ha noe mer felles med den genren enn de tunge Harley Davidson-syklene de bruker som transportmiddel. På en måte ligger den mellom de tidlige landeveisfilmene som You Only Live Once (Lang 1937), Detour (Ulmer 1945) og They Live By Night (Ray 1948), og de mer intellektuelt orienterte europeiske filmene fra tidlig på 60-tallet, ispedd en god porsjon energi og problematikk fra hippie-bevegelsen. Easy Rider er en intellektuell ungdomsfilm for en generasjon på leting etter frihet og et selvstendig uttrykk. Nettopp derfor traff den folk på hjemmebane, og vendte en spådd lavbudsjettsfiasko til en enorm suksess.

Hvorfor har filmen greid å treffe stadig nye generasjoner, og hvorfor har den stadig noe å si til generasjoner som aldri har sett en vaskeekte hippie? Er det musikken, smakfullt valgt ut blant artister som senere har blitt legender, eller er det fotograferingen til L. Kovacs, som fanger inn storslagne bilder fra et mangesidig USA? Dette er nok elementer som har gjort sitt til storheten i filmen, men hovedtyngden ligger i fremstillingen av den totale frihet, av drømmen som mange av oss selv sitter med, men som de færreste får virkeliggjort, av en reise i Jack Kerouacs ånd, hvor reisen og opplevelsene er viktigere enn målet.

Kjell Runar Jenssen/red.
Trondheim filmklubb

På en promoteringstur i Toronto for The Trip(1967) var Peter Fonda på et foredrag hvor han fikk høre at det måtte bli slutt på alle disse filmene med motorsykler, sex og dop. Den kvelden bestemte han seg for at en slik film skulle han lage.

Mot slutten av 1960-tallet var hippiebevegelsen på sitt sterkeste, men ingen hadde laget en film som beskrev denne undergrunnskulturen. Peter Fonda fikk med seg Dennis Hopper, og sammen fant de frem til den mer erfarne manusforfatteren Terry Southern, som tente på Fonda og Hoppers ideer. Prosjektet hadde et minimalt budsjett, og for at Hopper og Fonda skulle få gjennomført det måtte de regissere og produsere den selv. Resultatet ble den ultimate roadmovie med et lydspor fullspekket av perler fra 1960-tallsrocken, og et helt særegent visuelt uttrykk med intens og innovativ klipping.

Fonda og Hoppers rollefigurer Wyatt og Billy spiller på de klassiske westernheltene Wyatt Earp og Billy the Kid, og med motorsykler som substitutt for hester blir de hippietidens svar på disse ikoniske cowboyheltene. Jack Nicholson dukker opp i en mindre rolle som en alkoholisert advokat. Han hadde på den tiden egentlig bestemt seg for å legge skuespillerkarrieren på hylla, men suksessen han fikk med Easy Rider gjorde at han ombestemte seg.

Red.
Cinemateket USF