Enter the void (2009)

Som i sine tidligere filmer representerer Gaspar Noé noe kompromissløst og uregjerlig som klarer å sparke bena unna så vel de filmfrelste som lekfolk ved å skape film som ingen visste kunne finnes. Et dypdykk i intetheten fra en filmskaper som makter å skape sammenheng nok til at vi blir med ham i hallusinasjonene hans.

Med Enter the Void viderefører han sitt ekstreme filmprosjekt, men på en svært overraskende måte: Dette er en påfallende estetisert og meget vakker film som dessuten er både tematisk og narrativt tydelig. Men samtidig tas vi med på en abstrakt reise ut av verden slik vi kjenner den – og inn i noe voldsomt, virilt og vanvittig. Inn i intetheten. Tomheten.

Å møte Garspard Noés filmkunst er ingen spøk selv om Enter The Void kanskje ikke er like fundamentalt smertefull å se som forgjengerne. Men de som husker Noés suverene håndlag med mediet bedre enn sadismen fra tidligere filmene, kan glede seg over at denne på sin uhemmede måte er enda mer intens. Tematikken samler seg ikke overraskende rundt sex, dop og død. Men der Noé holdt tømmene stramt i den kjølige og stringente Irreversible, fremstår Enter the Void som tidvis fullstendig hemningsløs, der vi som publikum bombarderes av et visuelt vanvidd.