Fant (1937)

Det mest berømte stillbildet i norsk filmhistorie er utvilsomt det velkjente bildet av Alfred Maurstad som Fændrik i Tancred Ibsens Fant. De fleste har sett dette bildet, enten som foto eller plakat. Fændrik sitter bakerst i sin fantebåt, med gitaren i fanget, syngende en munter vise. Bak ham synes Sørlandets vakre skjærgård og det bølgende havet. Det er et bilde som utstråler en vilter og uvøren uskyld, en kraftig livsglede under naturens store åpne himmel. Dette bildet har gått inn i vår kulturhistorie, og blitt noe mer enn kun et stillbilde fra en film. Framfor alt har det blitt symbolet på en epoke, en kort oppblomstringsperiode for norsk film, gjerne kalt «gullalderen». Ekstra stolte er vi av Fant fordi regissøren Tancred Ibsen med den filmen brakte norsk filmproduksjon opp på et internasjonalt nivå.

Fant er fortellingen om sjø-fantene, og spesielt unge Fændrik. Han møter unge Josefa, som rømmer fra en onkel som er i ferd med å forgripe seg på henne. Fændrik selv er uvøren og brutal, men samtidig et oppkomme av innspill og sprell. Filmen følger de to unge på deres fanteferd langs Sørlandets strender, inntil Fændrik møter en brutal død og Josefa får sin elskede Oscar.

Fant er en av de mest populære og folkekjære filmene som er laget i Norge. Det er også en av de ytterst få norske filmer som har fått status som et mesterverk. Stadig vises den i reprise på fjernsynet, på høytidsdager som julaften eller nyttårsaften. Filmen har funnet et spesielt sted i folks minne. Likevel vises den sjelden i reprise på kino, og nettopp kinoopplevelsen framhever Fant som FILM: Den huggende og friske rytmen, Alfred Maurstads plastiske spill og fenomentale kroppsspråk og Josefas skjebne, som gir en mørk og brutal klangbunn til en humoristisk og livsglad film. En film som forsvarer sin posisjon som norsk films store mesterstykke.

gi
Cinemateket i Trondheim