Faust (1993)

Den tsjekkiske filmskaperen, teaterregissøren og skulptøren Jan Svankmajer (f. 1934) er en av Øst-Europas viktigste filmskapere de siste 25 årene. Som animatør er han en av mediets mest særegne, kompromissløse og grensesprengende kunstnere, og som film-surrealist kan han regnes på linje med Luis Bunuel. Hans filmer har inspirert en hel generasjon animatører verden over – fra Quay Brothers til Tim Burton og Nightmare Before Christmas-teamet – og har hatt betydelig innvirkning på formspråket i pop-videoer og TV-kanalen MTV.

Svankmajer er først og fremst surrealist, men også satiriker og humorist. Hans filmer er groteske og voldsomme, fulle av ødeleggelse, vold og heslighet, og med aggressive, surrealistiske budskap. Klippingen er hastig, symbolbruken og bilderikdommen omfattende og innholdet til tider nesten forvirrende, men helheten er både underholdende og imponerende, med briljant grep om teknikk og filmatiske virkemidler. Svankmajers filmer preges særlig av utstrakt bruk av slitte dukketeaterfigurer og hverdagslige objekter, f.eks. sakser, nåler, glass, matvarer, steiner og knokler, som Svankmajer ønsker å gi et eget liv. Han nekter derfor å la seg kategorisere som animatør; animasjonsteknikken er for ham et virkemiddel i hans kunst, en form for magi. Han kombinerer forskjellige teknikker i de fleste av sine filmer, også i Faust, hans nyeste verk, som er en spillefilm med innslag av dukkeanimasjon og plastelina, i tillegg til at flere av filmens roller spilles av digre tredukker med levende skuespillere inni.

Svankmajers versjon av Faust utspiller seg i Praha i dag, der en kontorarbeider mottar et kart fra to menn på gata. Kartet leder ham til en kjeller hvor han finner en utgave av Goethes Faust i et kostymelager og treffer den klassiske dukketeaterfiguren Punch. Han oppdager at han befinner seg på en teaterscene der forestillingen snart skal starte, og han er tildelt rollen som Faust, og gjemmer seg derfor i et annet rom i kjelleren; en alkymikers laboratorium. Her eksperimenterer «Faust» med magiske formler han finner i en bok. En engel advarer ham, men en demon overtaler ham til å fortsette, og sender ham til en café der han møter kart-mennene igjen. De gir ham en koffert med magiske relikvier han bruker til å påkalle djevelen, som han selger sin sjel til. «Faust» havner igjen på teateret, der han mimer en scene fra Charles Gounods Faust-opera. Han drar så til Portugal med følgesvennen Punch for å vise kongen sine magiske evner, og deltar i en teaterkonkuranse. Når hans oppføring av legenden om David og Goliat blir en fiasko, drukner han hele det portugisiske hoff. Han møter så Helene av Troja og prøver å forføre henne, men oppdager at hun er en demon av tre. Med ett dukker djevelen opp for å hente hans sjel. Han flykter fra teateret, men blir overkjørt og drept av en bil.

Svankmajers Faust henter forholdsvis lite fra Goethes utgave (1773-1832) av middelalder-legenden om mannen som selger sin sjel til djevelen mot å få vite svaret på livets gåter, og bygger i stedet på versjoner av Christopher Marlowe (1598), Christian Dietrich Grabbe (1829) og klassisk tsjekkisk dukketeater. Men filmen er først og fremst Svankmajers egen tolkning av Faustfiguren, full av innfall og idéer som er typiske for hans kunst, der myten brukes til å formidle de grunnsyn som preger hans kunst. Svankmajers Faust er bare en av mange grå Kafkabyråkrater som hentes opp fra gata og tilbys å selge sin sjel. Dette fremheves gjennom gjentagelser av viktige småscener, der blant annet en mann springer livredd ut av kjelleren idet Faust ankommer for første gang, og en annen mann er på vei ned i kjelleren idet Faust selv springer livredd ut for å unngå djevelen på slutten av filmen.

«Etter min mening gir historien om Faust uttrykk for essensen av det menneskeheten idag går gjennom,» uttalte Svankmajer da undertegnede møtte ham i Praha kort etter at Faust hadde hatt premiere på Cannes-festivalen, der interessen for filmen var enorm. «Vår sivilisasjon befinner seg i en krise der menneskene søker et fast holdepunkt. Vi må alle velge om vi vil gjøre som Faust og gå imot sivilisasjonen uten hensyn til konsekvensene, eller velge den lettere vei og leve et konvensjonelt liv. Det første alternativet medfører nederlag for individet; det andre nederlag for hele menneskeheten. Filmen viser på mange måter at mennesket ikke kan frigjøre seg fra sin angst, like lite som skifte av politisk regime kan endre fundamentet vår sivilisasjon hviler på.»

Alt dette kan lyde høytsvevende og kjedelig, men Faust er tvert i mot en til tider meget morsom film, stappfull av bisarre og komiske sekvenser der animasjonsteknikken er mesterlig utnyttet til å skape en surrealistisk virkelighet hvor alt er mulig. I en scene oppdager Faust at en kylling har overnattet i leiligheten hans og lagt et egg inni et brød, som når det knuses utløser en storm. I en annen kommer en landstryker forbi med en avrevet menneskefot under armen, men han angripes av en diger, sort hund og må kaste foten i elva – og i en tredje scene gir Faust liv til et barn formet i leire, som vokser og blir en levende byste av ham før han smadrer den. Disse eksemplene er typiske for Svankmajers unike surrealistiske univers og den humor og innfallsrikhet som finnes i alle hans filmer. Jan Svankmajer er i det hele tatt en av Europas mest spennende og særegne filmskapere, som ennå ikke helt har fått den annerkjennelse han fortjener. Våre visninger av Faust og Conspirators of Pleasure er derfor en sjelden sjanse til å bli kjent med denne store tsjekkiske kunstneren, en animatør og filmregissør som både fascinerer, sjokkerer og underholder.

Jo H. Jürgens