Fuglen med krystallfjærene (1970)

Dario Argento var født inn i filmbransjen. Som sønn av en innflytelsesrik filmprodusent og en etablert brasiliansk fotograf ble han allerede tidlig i barndommen introdusert for filmens verden. Selv nevner han Alfred Hitchcock, Fritz Lang, F.W. Murnau, Ingmar Bergman og Walt Disney som inspirasjonskilder. Man kan også finne spor av surrealistisk malerkunst og Edgar Allen Poes forfatterskap i hans produksjoner. Til tross for originaliteten, variasjonen og det eksentriske i Dario Argentos inspirasjonskilder, er det som horror- og skrekkfilmregissør han blir husket. Han fikk raskt etablert et renommé som kontroversiell regissør, hvis filmer ble hyllet og fordømt i like mengder. Siden debuten i 1970 har han regissert en rekke filmer som kjennetegnes av en overdådig visuell stil, ukonvensjonell narrasjon og bevisst bruk av kjønnsstereotyper.

Fuglen med krystallfjærene kan sies å være en del av en minimal filmtradisjon i Italia som gikk under navnet giallo. Begrepet ble synonymt med en serie filmer som portretterte skjebnen til amatørdetektiver som ufrivillig blir trukket inn i for-brytelser, og som tvinges til å operere på egen hånd for å renvaske seg selv. Så er også tilfelle med hovedpersonen i Fuglen med krystallfjærene. Sam Dalmas er en amerikansk forfatter som bor i Roma. En kveld er han ute og går tur, og blir vitne til et voldelig angrep på en kvinne. Ute av stand til å komme seg unna blir han pågrepet av politiet, mistenkt for å være overfallsmannen. I tillegg mistenkes han for å stå bak en rekke grusomme, seksuelt motiverte drap begått i Roma den siste tiden. Dalmas blir dermed tvunget til å etterforske disse drapene selv for å bevise sin uskyld.

Argento trekker veksler på samtidige amerikanske detektiver, men viser sin helt som den amatøren han faktisk er. Det tragiske er at Dalmas’ inkompetanse som detektiv fører til at flere drap begås. Utviklingen av historien tar etter hvert overraskende vendinger. Grunnen til at Statens filmtilsyn slo ned så sterkt på denne filmen er både dens form og innhold. For å fortelle sin historie bruker Argento blod, blod og blod, sammen med en nærmest sadistisk forelskelse i de nære skildringene av seksualmordscenene. Når det er sagt åpnes det også for den diskusjonen som nesten alltid følger i kjølvannet av Argentos filmer – nemlig om de kvalifiserer til høykultur, eller om de egentlig bare hører hjemme på øverste hylle i videosjappa. Musikk av Ennio Morricone.

(Cinemateket USF)