Gjøglernes aften (1953)

Ingmar Bergmans første mesterverk, en film om seksuelt begjær og ydmykelse.

Ved siden av at Ingmar Bergman trekker store veksler på en av sine favorittfilmer, Victor Sjöströms He – Who Get’s Slapped, har han tydelig latt seg inspirere av tjuetallets tyske ekspresjonisme i dette mørke og barokke, men vakre trekantdramaet. Handlingen er lagt til et sirkusmiljø ved århundreskiftet, hvor vi møter sirkusdirektøren, hans elskerinne og hennes sleske kavaler. En briljant studie i seksuelt begjær, svik, ydmykelse, frustrasjoner og nederlag, og en nådeløs dissekering av forholdet mellom mann og kvinne. Gjøglernes aften regnes som den første virkelig store Bergman-filmen, og filmen som innledet det særdeles fruktbare samarbeidet mellom Bergman og Sven Nykvist.

Gycklarnas afton är relativt uppriktig och skamlöst personlig. Albert Johansson, cirkus­di­rektören, älskar Anne och sitt förvirrade cir­kusliv. Ändå dras han till den små­borgerliga trygg­he­ten hos den övergivna hustrun. Han är kort sagt ett tumult av känslor på två ben.
– Ingmar Bergman

Cinema is the conspicuous representation of still waters. It reconciles fire and ice. Purity and indecency. I am twelve years old; I am a terribly well-behaved little girl and a rebellious adolescent. I would call these Bergman women “serpentine” for a long time. They reconcile belonging to a rigidly puritanical world, in which they are looked on as proud icons, with the duplicitous knowledge that they are the absolute opposite. I understand this immediately: for me it is the incarnate superiority of cinematic storytelling, its modernity in contrast to literature. Bergman does not disrupt appearances: he carves into them, invents the abyss for them. It is the Mona Lisa smile. The enigma that reveals a complicity that is shameful but that those who know recognize.
Catherine Breillat (regissør av Romance, Anatomie de l’enfer)

Omtale: Cinemateket i Oslo