Highway 61 (1991)

Alle vet at djevelen er ond, men at han spiller bingo? Vinner gjør han også, til kirkefolkets store ergrelse. Men enda mer merkelig er det at han bor i hus nummer 668 og har visse problemer med å få kjøpt de sjelene han vil, for ikke å snakke om hvor vrangt det er å samle dem inn når selgerne dør. Så støter han på Pokey.

«Pokey Jones, the barber,» sies med samme tyngde som om det var Bond, James Bond som sa det. Men det er også det eneste området han har noen som helst tyngde, han virrer gjennom denne fullstendig sinnsvake filmen med et evig forvirret uttrykk i ansiktet. Stakkaren blir beskutt, kastet ut av biler, kastet inn i biler, truet på livet av en slem motorsykkelgjeng og voldtatt (vel, mer eller mindre… ) av sitt kvinnelige reisefølge. Av en eller annen merkelig grunn klarer han alltid å berge seg ut av de fleste situasjonene.

Enkelte filmer lukter det kult av uten at de selv prøver å lure seg inn i midnight movie-land. Highway 61 er en slik film. For det første er den en roadmovie, som i tillegg virkelig har skjønt genren. Dessuten har alle filmer hvor heltene stopper for å se Bob Dylans fødested (forøvrig en trist plass) oppfattet noe essensielt. Flere rock-referanser: Prøv å få øye på Jello Biafra fra Dead Kennedys, han moret seg sannsynligvis kongelig da han ble tilbudt rollen. Et lite hint: århundrets ekleste bart.

Pussig nok, Highway 61 klarer på toppen av det hele å være lun, vi heier ikke bare på Pokey fordi han er helten, vi vil virkelig at det skal gå ham godt. Får han dama? Vel, du kan jo komme og heie du også. Ett er ihvertfall sikkert, moro blir det!

Jørgen Kirksæther/red
Trondheim Filmklubb