Idyll (2005)

I et stort, gammelt hus har den unge kvinnen Agnes dekket på til to ved middagsbordet, og går omkring fra rom til rom og venter på den som skal komme. Fragmenter av minner fra en lys
sommerdag trenger seg plutselig på, minner om en ung mann og en ung kvinne på bryllupsreise. Det er sommer, det er finvær, de er forelsket og de suser av sted i en bil langs svingete fjellveier. Under en liten rast skriver hun – Agnes – postkort og forteller om hvor lykkelig hun er, så lykkelig at hun skulle ønske tiden bare kunne stanse. Ønsket blir plutselig – men også tragisk – til virkelighet, i det hun kjører bilen deres utfor et stup. Fragment for fragment setter minnene fra denne turen sitt preg på stemningen i huset hun befinner seg i, tingene rundt henne varsler nå om ulykke og død.

I Therese Jacobsens siste film forflyttes vi fram og tilbake i et subjektivt minnefelt bestående av symboltunge tablåer i ulike tidslag. Hver detalj er betydningsfull, hver og en av dem er et tegn. Vi forstår at det finnes et nå og et da i historien som fortelles, men nyanser av disse to tidene gjør framstillingen sammensatt.

Idyll er estetisk sett en vakker film. De vakre tablåene har riktig nok alle sammen en urovekkende side, og til tider tangerer de også det groteske. Dette gjelder blant annet filmens åpningssekvens, der vi ser et forlatt middagsbord med markspist mat og bloddråper spredt utover, før vi får et kort glimt av bena til en kvinne som ligger på gulvet. Denne scenen, som jeg synes jeg kan spore en inspirasjon fra fotografen Cindy Sherman og hennes
Disaster-serie fra slutten av 1980-tallet i, setter stemningen som varer filmen igjennom.

(omtale fra Z 2005)