Illusjoner (1995)

En ung kvinne beskylder seg selv for å ha en evne til å bidra til andres død, først sin bestemors og senere sin ektemanns. Etter at hun har giftet seg på nytt, flyttet fra en av Japans storbyer og bosatt seg nær en innsjø, plages hun av minnene om dem hun har mistet.

Illusjoner er Koreedas spillefilmdebut. Han har tidligere laget dokumentarfilm for japansk fjernsyn, arbeider han har høstet stor anerkjennelse for. Et markant gjennomgangstema i alle Koreedas filmer er forholdet mellom livet og døden. Dette temaet blir i Illusjoner illustrert gjennom lys og skygge, både visuelt og som metafor.

Dvelende halvtotal- og totalbilder er gjennomgående i Illusjoner, noe som gir filmen et distansert, nokså avmålt preg. Bruken av naturlig lys understreker dette preget. Kvinnen får gjennomleve sin sorg og sine kvaler i fred, uten noen nærgåenhet eller intimitet. De distanserte bildene står vakkert til den sparsommelige handlingen, det vi opplever er lavmælt filmpoesi på sitt mest betagende.

«The deepest darkness is that of `loosing’ control over the mind. Then suddenly a light shines inside the heart. I will be pleased if the audience realizes that this film is a document of the `light and shadow’ which flicker inside a woman.»

(Trondheim filmklubb)