Kalifornia – Passasjeren i baksetet (1993)

Roadmovies har det etter hvert blitt mange av og filmer om psykotiske mordere blir vi mer eller mindre oversvømt av, så det skulle forsåvidt bare mangle at de to genrene til slutt møttes. Kalifornia er ingen hyggelig film. Den er faktisk fordømt u-hyggelig. Brad Pitts overbevisende tolkning av den halvt tomsete, halvt belevne og halvt dyriske Early Grace legger en klam og knugende hånd om hele filmen fra begynnelse til slutt. Hvis du har klart å regne ut at han til sammen skulle bli omtrent en og en halv så er det nettopp det han er, større enn livet selv. Karakterens merkelige sammensatthet både fascinerer og vekker avsky hos både tilskuere og medkarakterer. Når Early snakker om det mannlige kjønnsorganet, sier han ikke «dick» eller «prick» og ihvertfall ikke «penis,» men bruker isteden det halvveis sjenerte «pecker». Han er et underutviklet barn i en voksen kropp med alt for sterke drifter.

Selvsagt har han funnet seg en kvinne han kan herse med. Juliette Lewis’ Adele fremviser de klassiske tegn på fysisk og psykisk misbruk, fornektelse og unnskydning. Brian og Carrie burde ha ant uråd fra starten av, men gjør det ikke og får svi.

Utgangspunktet for det hele er at Brian skal skrive en bok om USAs berømte massemordere. For å få den rette feelingen skal de reise rundt og besøke stedene der mordene fant sted, mens Carrie fotograferer. For å spare bensinpenger averterer de etter reisefølge og Early og Adele melder seg på. Så langt er alt vel, men etter kort tid kommer grumset fra bunnen av Early langsomt sivende opp. Så har vi det gående.

Kalifornia har en glatt overflate og prøver mer enn den klarer å lage en studie i massemordere og vår fascinasjon overfor dem. Allikevel inneholder den kvaliteter en ikke skulle tiltro den etter den ensidig negative omtalen den har fått. Pitts fantastiske rolletolkning er allerede nevnt, og de andre tre i firkløveret gjør også en mer enn hederlig innsats. Lewis er litt dum og veldig underdanig, mens Duchovny og Forbes’ Brian og Carrie er akkurat så grunne som de skal være. I tillegg er den faktisk spennende. Til tross for at du mer eller mindre vet hva som kommer til å skje klarer filmen å holde deg i mellomgulvet i de to timene den varer. Kalifornia er ikke verdens beste film, men den er langt fra den dårligste heller. Og så kan dere jo diskutere om den er spekulativ eller ikke, hva nå det betyr i sammenheng med kommersiell film.

(omtale fra Trondheim Filmklubb)