Kvinnen som glemte sin fortid (2018)

Hun dukker opp på en t-bane-perrong, går ned på huk og tisser foran fremmede. Ingen vet hvem hun er, aller minst hun selv. Denne kvinnen, glitrende spilt av Gabriela Muskała, lider av hukommelsestap, og to år etter tissingen er identiteten hennes fortsatt et mysterium. Institusjonalisert gir hun seg selv navnet Alicja og blir intervjuet på direktesendt TV. Resultatet er en gråtkvalt far som tar kontakt: Han kjenner igjen sin savnede datter Kinga.

Denne underlige starten i Kvinnen som glemte sin fortid, leder til engasjerende metaforer. For å kunne få identitetspapirer, og dermed rettigheter som borger, må Alicja tilbake til rollene Kinga hadde: Datter, kone og mor til et lite barn. Alicjas manglende minner fra livet som Kinga gjør disse kvinnerollene fremmedgjørende. For de rundt henne er det ikke nok at hun anerkjenner et liv hun ikke husker. Alicja skal også utføre det emosjonelle arbeidet som hører med. Denne forskrudde dynamikken fortelles på tålmodig vis. Like fullt er det noe brutalt over filmens poeng om hvordan emosjoner og roller ofte er forhåndsbestemte.

Regissør Agnieszka Smoczyńska arbeider med et manus skrevet av Muskała, noe som trolig forklarer både hvorfor skuespillerinnen får så mye rom til å briljere, og hvorfor denne filmen er så annerledes enn Smoczyńskas debutfilm The Lure (2015). Sammenlignet med den er Kvinnen som glemte sin fortid merkelig nok nøktern. Debutfilmen var noe rotete, men den var også umiddelbar. Nå har Smoczyńska tonet ned brifingen. Det gjør Kvinnen som glemte sin fortid god, fordi filmens stil og atmosfære spiller subtilt på lag med moderne idéer om undergravingen av tradisjoner. Muskała og Smoczyńska er smarte. De kunne like gjerne kalt denne filmen for Et dukkehjem 2.

(Emilio Sanhueza, for Filmmagasinet)